Kommersiell tyngde

Her om dagen kom jeg over følgende interessant nyhet fra Tyskland:

"Pippi for sterk for tysk scene"

"Pippi Langstrømpe ble for sterk for scenen i tyske Fürstenwalde denne helgen. Da ikke mindre enn 913 pippier hadde samlet seg ved byens domkirke, ga scenegulvet etter under vekten av jentene."

- Man kan si seg enig i at hele Pippi - sulamitten har blitt altfor kommerst.

Mvh.
Mats

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=278983

...

I skrivende stund sitter jeg godt tilbakelendt i den heller tvilsomme stolen min. Faktisk rimelig godt tilbakelendt! Nesten som å sitte på skolen de to første timene en mandags morra med matte. Da i "full sving" med repetisjon og gjennomgang av tidligere prøver som ikke gikk helt smertefritt. - Hjernen går på sparebluss, øyelokka er i ferd med å glemme det som heter for muskler, som da fører til en nedadsigende opplevelse, så å si. Fingrene beveger seg i slow motion. Så har vi jo også disse sære vuggebevegelsene på huet mitt, så klart, med dette spesielle glimtet i øynene.

Da spør jeg dere: Hva er jeg nå? Gratulasjoner til den første som svarer.

Mvh.

Mats

Mats & Honda

Akk, nok en begivenhetsrik fredag - og lørdag kveld. Som de fleste andre disse kveldene 20. & 21. mai var jeg vitne til Idol finalen og Eurovision Song Contest finalen. Begge berikende på hvert sitt punkt: Jorun vant - hurra, forøvrig - og vårt kjære Fedreland med stor "F" kom da faktisk ikke på siste plass i melodi grand prix, skjønt ei heller ikke på 1. plass til tross for visse spådommer fra Programbladet om tallmagi og diverse annet. Men en 7.plass eller noe i den dur til tross - vi tapte ikke! Dette fortjener en kopp feiende kopp kaffe og en pipe/sigar/sigarett, for den som måtte ha det.

I det siste har jeg vært vitne til at flere bloggere blir født, slik som frøken Lunde passende la til. Og sannelig skriver´em ikke så tasteknappene går så trykksverten skriker! Slikt går da ikke upåvirket hen, og etterlater et visst kompleks hos meg:

Hva skal da JEG skrive om?

Det slår meg nettopp nå: Jeg skal ha kjøretime med fatter´n. Den noe så evinnelige kjøretimen. Ikke at min noble slektsgrein er noe ille, nei, han er topp - men bilen - en Honda Accord Aerodeck anno nittenseks&åtti. Den er en kvinne: Den skal strykes med hårene, og ved den minste feilmanøver så går det rett til dunders! Man skal vite dét at kjerra er urimelig brå på både kløtsj, gass og det aller meste, slik det høver seg en bil som snart passerer 20 lange grå. Minner en del om en viss Suzuki FZ som står nede i kjelleren. Forøvrig en særdeles vakker liten snerten berte ved navn Brody Dalle!

Sist kjøretime, og den eneste så langt, var en grå søndag på parkeringsplassen på Cash & Carry uttpå høsten en gang. Det gikk faktisk ganske greit, tross alle odds! Så, i dag, skal jeg til pers igjen. Inn i liggestilling i setet, nøyaktig beregne vinkel på føttene, synkronisering, giring, styring - dette kan tegne seg til å bli en interessant affære. Men så lenge jeg kjører frequently skulle det etter alle beregninger gå henholdsvis greit. Man skal bare håpe og be, sier nå jeg. Og da tenker jeg, etter denne praktbragden på kjørefeltet, at jeg fortjener en kaffe og muligens en sigarett hos Andre den tid i kveld! Det er like sikkert som at det går mot høst.

Ærbødigst,

Mats


ps: ingen grunn til å være snau på kommentarer på blogen lenger - nå har jeg fiksa det slik at ikke bare bloggere kan kommentere!

Blues til glede...

Jeg har fått inntrykket av at blues er den mer eller mindre triste sorten musikk du finner i CD - hylla. Ut i fra blues har du uttrykk som "blue - monday" , "I´m blue today" og liknende. Du skjønner nok hva disse uttrykkene henviser til. Men jeg har en stygg mistanke om at jeg tok en kakesmule feil på dette punktet; om at blues er noe deprissivt.

Det hendte her en dag at fatter´n hadde fått en plate av broder´n. Denne plata var da altså Eric Clapton med albumet Reptile. Jeg fatta fort at dette var likandes musikk, litt fengende - men det var alt.

Fatter´n fikk etter hvert en Clapton Chronicles - best of plate og en EC Unplugged DVD.

Nå de siste dagene har jeg børsta litt støv av denne typen med den karakteristiske vokalen for å ha noe annet å høre på enn det jeg vanligvis gjør på turene til - og - fra Fitjar (som forøvrig til tider er en drepandes affære! - ha meg unnskyldt, dere jeg kjenner fra Fitjar;). Dette var en mandag, og jeg hadde vært hos legen og kom da følgelig senere enn vanlig på skolen. Etter ankomst Fitjar VGS. satt jeg meg ute, nøyt den friske lufta (kan diskuteres) og satte på Reptile. Og jammen var det ikke noe nytt! Jeg blei faktisk munter og avslappa av blues på en måte jeg ikke hadde opplevd i andre former musikk før!

Så! Etter denne lille erfaringen har jeg bare lovord å komme med til Eric Clapton, og håper at de evt. lesende tar meg på kornet og sjekker ut hva fyren har å by på! Claptons musikk er først og fremst ikke for å høre på mens du er i farta, men til å nyyyte og slappe av med. Legg deg ned en fredagskveld du er utslitt, i sofaen - gjerne med en katt på fanget - tenn fyr i peisen, og sett på EC med f.eks. Reptile - fantastisk!

Det er noe eget ved fyren. F.eks.: På konsertopptak ser jeg at han har valgt et band ikke kun ut i fra ferdigheter, men ut i fra at de elsker musikken og det de spiller! Når de spiller, er de én. Hver og en i bandet spiller for å utgjøre én enhet. De er et team. Praktisk talt søsken. Dette varmer meg å se. Forskjellige kulturer smeltet sammen gjennom noe de har felles og noe de har glede av å gjøre. Og det ser du når du ser dem i aksjon: De små smilene de smiler for seg selv, bevegelsene i takt med musikken, de små detaljene...de er fri, og de vet det!

Jeg trur mye av det magiske i musikken til Eric Clapton skyldes kjærligheten og dedikasjonen til det han elsker og elsker å gjøre - nemlig musikk.

Så hør en av platene hans en gang! Ta deg tid til å venne deg til det, for det er vakkert.

Mvh.

Mats