Kjeks til glede, og kjeks til minner
Man skal aldri si at en kirke er like tørr på innhold som naturfag en fredag ettermiddag, for det kan vente overraskelser rundt hvert et hjørne! Spesielt i lagere i kjellere. I dette tilfellet i lageret bak bardisken til The Basement, der alt tenkbart brukende mellom himmel og hav befinner seg lag på lag!
Det var her en fredag på The basement jeg og noen andre satt bak bardisken full av sjokolader, chips, hugleik på staur og diverse annet øyecandy at kapellan Reidar Ådnanes engasjerte oss i å ta et overblikk før opprydding i dette lageret under hans kyndige ledelse. Der var det mye rart. Bl. a. et 16 - mannstelt fra industrialismens gyldne tidsalder, en primus - eller utegrill, mest sannsynlig, ulovlig oppbevart rødsprit, Lerum husholdningssaft som antakeligvis har gjæret seg siden utløpsdatoen i år 2000, osv. Men det som jeg la merke til, var en 3 - pack Mariekjeks. Kjeksen i seg selv er grei nok den, men innpakningen forundret meg, siden de vanligvis er tyllet inn i rød folie. Men disse var da altså pakket inn i en gjennomsiktig en. Og ikke minst: Hva i aftensangen gjør en kjekspakke inne på et lager fullt av tvilsomt campingutstyr? Ved nærmere studie viste det seg at ´gamle Marie´ gikk ut i 1990!
Tilbake i baren igjen, uten videre skadelige inntrykk, satt jeg med denne pakken i hendene. Mariekjeks er knaslige greier, sannsynligvis den kjeksen jeg liker best av alle! Og som den hobbyfilosofen jeg er, kunne jeg ikke la være på å lure på hvordan 15 år gammel historie ville smake. Joda. Noen tygg her, noen tygg der, og noen latterkuler fra tilskuerne senere, kan jeg konstatere at forskjellen mellom disse og nye Marie´er, var at den var litt tørr, med en litt bisarr forsmak, men ellers fin. Verdt å nevne at det går an å puste gjennom den. Men av en eller annen grunn var ikke Marie så ille! Litt vanedannende, i grunn. Må være en god årgang.
Etter å ha strandet i en lun sofa, kom jeg til å tenke på at kjeksen faktisk er eldre enn The Julekalender! Tenk det. Så mange år siden. Så mange år med minner og inntrykk. Det er rart det der, med forbigåtte år. Så mange stunder jeg har opplevd opp gjennom mine 17 lange, men akk så korte år, uten å vite at disse stundene ville være med på å bidra til å skape uerstattelige verdier til å ha med seg videre i livet. Jeg kom til å tenke på den perioden som sannsynligvis har betydd mest for meg - fra jeg begynte på IUF i 7. klasse, til glansperioden til The Basement. Når jeg tenker på det, må jeg trekke på munnviken, klistre på et "Opptatt" - klistremerke på panna og forsvinne inn i minnene! Tenke tilbake til høstkveldene jeg tilbrakte rundt et bord på IUF sammen med et glass mocca, fredagene på The Basement, den høsten jeg og Andre for første gang ble kjent med Jacqueline og gjengen, da jeg ble helt fortapt i ei viss jente på TB, Disney´s Sjørøverplaneten... Når jeg tenker tilbake på det, virker det som om det er en fiksjonert, perfekt drøm. Men det er det ikke. Det er like ekte som blodet som bruser gjennom årene mine.
Jeg har siden de årene alltid ønsket meg tilbake, men samtidig skjærer det meg litt i hjertet at det ikke er mulig, rent fysisk. Da hjelper det litt å tenke på at det er nettopp derfor vi lærer å sette så uvurdelig stor pris på de fantastiske stundene vi har opplevd.
Så der lå jeg da. På en sofa midt i TB sine lokaler og knasket kjeks fra forrige århundre (bokstavelig talt) utover kvelden og tenkte på den velsignelsen av en fortid jeg har opplevd. I grunn rart hva man får ut av 15 år gamle Mariekjeks.
Det var her en fredag på The basement jeg og noen andre satt bak bardisken full av sjokolader, chips, hugleik på staur og diverse annet øyecandy at kapellan Reidar Ådnanes engasjerte oss i å ta et overblikk før opprydding i dette lageret under hans kyndige ledelse. Der var det mye rart. Bl. a. et 16 - mannstelt fra industrialismens gyldne tidsalder, en primus - eller utegrill, mest sannsynlig, ulovlig oppbevart rødsprit, Lerum husholdningssaft som antakeligvis har gjæret seg siden utløpsdatoen i år 2000, osv. Men det som jeg la merke til, var en 3 - pack Mariekjeks. Kjeksen i seg selv er grei nok den, men innpakningen forundret meg, siden de vanligvis er tyllet inn i rød folie. Men disse var da altså pakket inn i en gjennomsiktig en. Og ikke minst: Hva i aftensangen gjør en kjekspakke inne på et lager fullt av tvilsomt campingutstyr? Ved nærmere studie viste det seg at ´gamle Marie´ gikk ut i 1990!
Tilbake i baren igjen, uten videre skadelige inntrykk, satt jeg med denne pakken i hendene. Mariekjeks er knaslige greier, sannsynligvis den kjeksen jeg liker best av alle! Og som den hobbyfilosofen jeg er, kunne jeg ikke la være på å lure på hvordan 15 år gammel historie ville smake. Joda. Noen tygg her, noen tygg der, og noen latterkuler fra tilskuerne senere, kan jeg konstatere at forskjellen mellom disse og nye Marie´er, var at den var litt tørr, med en litt bisarr forsmak, men ellers fin. Verdt å nevne at det går an å puste gjennom den. Men av en eller annen grunn var ikke Marie så ille! Litt vanedannende, i grunn. Må være en god årgang.
Etter å ha strandet i en lun sofa, kom jeg til å tenke på at kjeksen faktisk er eldre enn The Julekalender! Tenk det. Så mange år siden. Så mange år med minner og inntrykk. Det er rart det der, med forbigåtte år. Så mange stunder jeg har opplevd opp gjennom mine 17 lange, men akk så korte år, uten å vite at disse stundene ville være med på å bidra til å skape uerstattelige verdier til å ha med seg videre i livet. Jeg kom til å tenke på den perioden som sannsynligvis har betydd mest for meg - fra jeg begynte på IUF i 7. klasse, til glansperioden til The Basement. Når jeg tenker på det, må jeg trekke på munnviken, klistre på et "Opptatt" - klistremerke på panna og forsvinne inn i minnene! Tenke tilbake til høstkveldene jeg tilbrakte rundt et bord på IUF sammen med et glass mocca, fredagene på The Basement, den høsten jeg og Andre for første gang ble kjent med Jacqueline og gjengen, da jeg ble helt fortapt i ei viss jente på TB, Disney´s Sjørøverplaneten... Når jeg tenker tilbake på det, virker det som om det er en fiksjonert, perfekt drøm. Men det er det ikke. Det er like ekte som blodet som bruser gjennom årene mine.
Jeg har siden de årene alltid ønsket meg tilbake, men samtidig skjærer det meg litt i hjertet at det ikke er mulig, rent fysisk. Da hjelper det litt å tenke på at det er nettopp derfor vi lærer å sette så uvurdelig stor pris på de fantastiske stundene vi har opplevd.
Så der lå jeg da. På en sofa midt i TB sine lokaler og knasket kjeks fra forrige århundre (bokstavelig talt) utover kvelden og tenkte på den velsignelsen av en fortid jeg har opplevd. I grunn rart hva man får ut av 15 år gamle Mariekjeks.
- Den beste! Ingen over, under eller på sidene. -
Ærbødigst,
Mats
