tirsdag, april 07, 2009

Bildene

Føler du av og til at tiden har rast fra deg? At en viktig tid bare forsvinner mer og mer i horisonten? Akkurat nå er jeg inni en slik en.

På ett eller annet tidspunkt, som regel flere, så begynner man å tenke på hva som i løpet av livet har definert en, på forskjellige måter. Tross alt er vi den vi er i dag på grunn av det vi har opplevd. På noen måter er det tungt å tenke på at den tida er forbi. Tankene vandrer fort dit at selve høydepunktene i livet har vært, og nå følger en jevn linje. Den har sine oppturer, men ikke fullt så store som de som var. Men dette er, bare ved å tenke rasjonelt på det, en ikke-sannhet. Hvem kan definere fremtiden? Hvordan kan man tegne et bilde av det som kommer til å skje? Man kan trekke frem sannsynlige faktorer, som at en mest sannsynlig blir gift, får barn, osv., men disse institusjonene, viktige sådan, kan man se på som en ramme som rommer et fantastisk innhold! Jeg tenker på Gud som kunstneren som står for både innhold og utskjæring av rammen, så sant vi er villige til å la ham gjøre det. Et spennende liv med mange høydepunkter, kort sagt.

Minner er noe vi som regel ikke har et fullstendig bilde av. Vi husker oftest de tingene som i våre øyne var de viktigste, mest avgjørende, de flotteste. Når man først opplevde dem, var det ikke sikkert at man da visste at dette kom til å bli en viktig del av livet. Det er fordi vi var midt oppi dem. Vi manglet et helhetlig bilde, vi så ikke konteksten før etterpå. På en temmelig søkt måte kan vi si at prinsippet er det samme som "etterpåklokskap". Men det er godt å tenke tilbake til disse minnene. Som sagt så husker vi ikke i detalj hva som skjedde, hva vi tenkte, sa og gjorde. Vi husker gjerne en romantisert versjon av det som skjedde, vi husker stemningen, følelsen av det, og på en måte blir det følelsene som maler inntrykkene av minnene i ettertid. Det er som et impresjonistisk maleri; vi maler det inntrykket vi får gjennom sammenhengen. Et viktig redskap for å forstå mer av det vi husker, er å snakke med dem som var involvert. Jeg har erfart flere aha-opplevelser ved å snakke med folk om ting som har skjedd. Av og til må man også snakke med dem fordi det etter hvert blir viktig å skjønne hva som egentlig skjedde. Man sitter kun med sine egne impulser og trenger nye.

Med tiden flytter alle vekk, angriper livet fra nye vinkler. Jeg har vært vekke i snart to år bare, men allerede nå lurer jeg på hva som har skjedd med det livet jeg hadde på Stord. Hvor er alle dem som jeg er så glad i? Hvorfor virker det som om tiden nå er en annen, og aldri kan bli det samme igjen? Jeg tror det er fordi mine og alle andre sine erfaringer har fargelagt oss. Alt etter hva vi har opplevd, har vi fått visse farger. Vi møtes igjen, og på en måte er vi nå mer forskjellige enn hva vi var. Før delte vi farger av samme pallett, men nå er vi blitt dekorert av flere forskjellige. - Jeg bruker mye kunstsymbolikk nå, men tross alt - "Tri år på tegning, form og farge - tri år!" - og det funker! Spørsmålet er da; hvordan møtes vi med disse forskjellige fargekombinasjonene? Vi kommer nok aldri fullt ut til å forstå hverandres opplevelser, så sant vi ikke har opplevd det samme. Kanskje det beste er å samles om det vi har felles, først og fremst?

Jeg klarer ikke å slutte å fascinere meg over minnene. Dess lenger tid det er siden jeg opplevde dem, dess viktigere blir det for meg å klarne opp i dem. Bibelskolen i Grimstad er det viktigste jeg har opplevd til nå, og heldigvis er vi en sammensveiset gjeng! Jeg blir liksom aldri ferdig med å male bildene. Noen ganger husker jeg mer, andre ganger må jeg bare tenke på dem for ikke å glemme noe viktig. Ofte hjelper det å vandre i de samme traktene som manifisterte minnene den gang, men omstendighetene er nesten umulige å gjenskape. Men om vi kunne det, hadde vi da satt så stor pris på dem som vi gjør?

Jeg håper at de jeg har delt livet mitt med, leser dette. Jeg håper de tenker det samme som jeg, og jeg håper atter at vi en gang kan snakke om dem, gjerne over en kaffekopp! Men jeg må av og til ta meg selv i å ikke leve i minnene, men også huske på at den tiden jeg nå lever i, vil føye seg pent inn i rekken av tider jeg skulle ønske jeg kunne oppleve én gang til. Jeg må også leve i nuet, og glede meg til framtida. Bildene våre er langt fra ferdigmalte. Vi må bare ta vare på de tingene vi vet betyr noe, og lagre dem i hjertene våre. Om det er i fotoalbum, fysiske minner eller andre måter får være opp til hver enkelt. Men ta vare på dem, vær glad dere har opplevd de tingene som dere setter pris på. Tross alt - det er bedre å ha opplevd dem en ikke å ha opplevd noe i det hele tatt!


Mvh.

Mats