Tidens tann

Tid er en merkelig ting, er den ikke? Den kan gå tregt, men når du ser på den i ettertid, så gikk den fort. Av og til for fort! Hvor ble det av alle tingene vi husker som så nært? Plutselig er de så langt borte, som et fjernt minne om en fjern tid. Jeg har av og til prøvd å tenke ut av mysteriet Tiden: hva består den av? Hvordan ville det blitt uten tid? Det er på sett vis umulig å finne ut av såklart, men er det noe man undres over, så klarer man liksom ikke å slutte å tenke på det fra tid til annen. Uansett er tid noe så grådig omfattende at nesten absolutt alt i denne verden er fullstendig påvirket av det! Alt fra vårt eget åndedrag til spranget til en frosk. Ja, til og med et fullstendig stillbilde i en film tar tid, paradoksalt nok! Dette er egentlig tanker alle hvet fra før. Men det som forundrer meg mest, er hvordan tid har evnen til å forandre folk, eller kanskje rettere sagt; hvordan folk forandrer seg med tiden.

De siste årene har vært en eneste stor konstant omveltning som fortsetter å spinne sine hjul. Det var en tid da svært få ting egentlig forandret seg. Vennene dine visste du hvor du hadde. Du visste hvor du hadde deg selv. Verden rundt deg virket avslappende, rolig. Du visste hvor du hadde den også. I grunn var alt på en måte forutsigbart. Avslappende. Men så kom jo perioden som i løpet av få år setter grunndefinisjonen for det mennesket du kommer til å bli resten av ditt liv: tenårene!

På sekundet tenårene inntraff et lett pubertalt sinn, ble alt snudd på hodet! Etter hvert ble et slør lagt mellom deg og de du kjente som best, for ikke å snakke om ditt syn på deg selv! Hvem er jeg? Hvor går veien hen? Fra den stund av ble alt så uforutsigbart. Du vokste deg ut av den beskyttende barrieren som du kjente fra barndommen, men som du aldri helt la merke til. Du lærte å skille mellom godt og vondt. Du lærte mer om verden, og om hvordan den egentlig er. Du lærte å få dine egne meninger om ting. Du lærte at nå var det ikke snakk om å bli sydd puter under armene dine lenger, men at du måtte begynne å klare deg selv. Få erfaring. Leve. Er det rart man blir forvirret?

Dette er en lekse vi alle kjenner til, om enn ikke måten vi gjør det er ganske så variabel per individ, for å si det sånn! Men det er spennende! Du hvet liksom ikke hva som venter rundt neste sving. På en måte liker jeg å tenke tilbake og se hva som har skjedd i løpet av de siste årene, hvordan vi har forandret oss. Når jeg tenker på det, så har det vært en massiv opplevelse! Jeg har møtt mennesker som har forandret meg så kraftig, at jeg aldri kommer til å bli den samme igjen! Ment positivt, såklart. Jeg kan også se hvor mye vennene mine har forandret seg. De består av hovedingrediensene som utgjør de mest karakteristiske trekkene ved dem, men små faktorer forandret seg hele tiden. Det er en opplevelse som jeg har vanskelig for å presse inn i en formel. Jeg vil si at det har vært et privilegium. Siden jeg traff dem, har de vært en av de viktigste ingrediensene i mitt liv. De er på en måte som luft: går man for lenge uten den, blir man kvalt! Jeg ser også de som jeg en gang stod så nær, som nå har staket ut en annen kurs fordi vi er forskjellige. Men også på grunn av at tenårene har en ille vane til å skille barndomsvenner, bittert nok! Det er trist - de er kjempefolk som jeg mer enn gjerne ville ha snakket med, spørre hvordan de har det, hva de har opplevd! Enda er muligheten der, jeg må bare tørre å ta den. En barndomsvenn er en man rett og slett ikke har råd til å miste, enkelt og greit! Er det fordi jeg enda har håp om å oppleve et hellig sus fra en gyllen tid? Tror det, ja. Men også for å oppleve nye tider, som i fremtiden vil fortone seg som uvurdelige minner fra en helt spesiell ungdomstid.

Nå har jeg lagt i vei med tanker om temaet tid og venner, men nevnte jeg grunnen til at jeg i det hele begynte? Vel, det er to grunner: 1. Jeg undrer og funderer over hvordan vennene mine og vårt vennskap har forandret seg i løpet av årene. 2. Fordi jeg, i det siste, til stadighet har lurt på hvordan mine svunne venner er i dag. Hvem de er. Er de enda den personen jeg kjente dem som? Tok de på seg en maske og bærte den? Undres de også over fortiden som smiler varmt til dem? Spørsmålene er mange og ubesvarte. Forhåpentligvis vil det bli svar å få så fort som mulig!


Mvh.

Mats