Oss turister imellom
Når man drar på tur, så er det visse ting som står ferskt i minnet på de fleste. Pass er én av dem. Penger er et annet. Og når man tross alt skal til en verdensmetropol, så er risken for at pengene får vinger å fly med, overhengende! Difor sparer man der man kan, og flybilletten er intet unntak. Her er det økonomiklasse det er snakk om. Vi satt bak alle dressene og førstekonene med utsøkt utsikt rett inn i en rødlakkert Boeing CFMI CFM56-726,300 lb-motor, snever fotplass og varierende aircondition. Men dette var i grunn bare sjarmerende.
Etter hvert kom vi flyvende inn over London. Og sånn at dét er sagt: téforbrukersamfunnets hovedstad er en schværing! Et Oslo på boler. Men det finurlige med denne byen, er at tatt i betraktning til de 10 millioner sjelene som utgjør byen, så eksisterte det nært sagt intet bosspann! Hverken på Heathrow eller i byen. Mer i suburbs'ene. Fant man et, fikk man gjerne lyst til å ta bilde av det. Så sjeldne var de. Noe annet som også var iøyenfallende, var de typiske britene. Eller rettere sagt, britene som ikke var der. Man ser gjerne for seg en brite med enten en fin liten bart eller de som var mer glattbarberte. Han/hun er gjerne fin i tøyet, og har den litt britiske "look'en" over seg. Men det er fint at man tar feil en gang i blant. Som nevnt er London en verdenshovedstad, og dermed kan den, lik USA, sammenlignes med en salatbolle. Mange forskjellige grønnsaker er blandet sammen oppi en bolle. Salaten er menneskene, mens bollen er byen. Ikke det at folka er grønnsaker, men dette viser til at i London er folk fra hele verden samlet i en skjønn forening. Men av og til lurte man på om det i det hele tatt var en eneste brite å oppdrive i byen. Vi hadde forsåvidt kongen på haugen; Elizabeth II, men hu var ikke å se. Mest turister. Der gikk tysken, norsken, kaudervelsken, japansken, svensken og gebrokkent hinduengelsk om hverandre. Dette førte gjerne til språkproblemer i ny og ne, men dog så artig!
Noe annet som satte spor, var den svært så særegne kollektivtransporten. England er jo kjent for å kjøre i feil fil, så det å krysse veiene var jo en ekstremsport i seg selv. Dessuten er ikke britene særlig glad i fortgjengere. Her er det ikke gass, ratt eller klutch man bruker mest. Nei, dét er hornet! Kommer man seg ikke fort nok over gangfeltet, så risikerer man gjerne at trommehinnene får vist hva de er lagd av. Hvis ikke dét hjelper, så hjelper bilistene gjerne til med å gi deg muligheten til å se hvordan et ekte, britisk sjukehus ser ut innenfra. T-banen, eller 'tuben' på populærspråket, er en annen artig sak. Har du noensinne lurt på hvordan uttrykket "sild i tønne" funker i praksis, så har du her muligheten til å finne det ut. Og tar man tuben, så tar man rulletrappen. Her gjelder det å stå på styrbord side av rulletrappa, slik at bakfrakommende trafikk får muligheten til å løpe forbi. England skryter på seg for å være et "købevisst" folk, og det stemmer gjerne. Vi burde adoptere den.
London, o fagre London. Det er ikke lett å beskrive det. Ei heller å få ned alt om byen i et lite skriv som dette. Vi opplevde så vannvittig mye på så liten tid - alt fra de klassiske musicals til aerobicartede øvelser i Storbritannias største svarte menighet! Man kunne jo skrive en roman om dette, og jeg har en mistanke om at det allerede er gjort. Gjerne mer enn én gang. Men her er et lite referat av de større inntrykkene, og er det spørsmål om ting vi gjorde og ting som skjedde, så for all del; spør i vei. Og for å avslutte med et sitat som beskriver byen på en god måte:
"If you're tired of London, you're tired of life."
Ærbødigst,
Mats
- Så sant som sagt
