Kaffrflrff

Ting kommer. Ting går. En tid for noe, en tid for annet. Det virker som om jeg bare skriver når jeg er i det sentimentale hjørnet på sene kvelder. Vel, tiden på Kunstskolen i Bergen, eller KiB, er over. Siste dagen, rent offisielt, var over i går, og sjeldent har jeg møtt på så mange folk av slikt eksepsjonelt kaliber som her. En virkelig flott gjeng som jeg kommer til å savne å sitte meg ned med, snakke med, slappe helt av med.

Hm, få ord kan beskrive slikt. Men at noe går uttafor enhver form for beskrivelse er som regel et tegn på at nevnte ting er noe spesielt. Så hva kan jeg si til dem? Det sliter jeg alltid med. Jeg vil så gjerne dele bilder, tanker; vise at det som de er utretter en forskjell. En slags takk for at de er seg selv fullt ut, med andre ord. Slikt føler jeg har forekomt ofte i det siste. Det virker som om jeg har måttet ta farvel med mange flotte folk i løpet av de siste årene. Trist såklart, men det er vel også et tegn på at jeg ferdes i de rette kretsene.

Jeg fanges av at disse periodene forsvinner så kjapt, og det er alltid litt bittersøtt å tenke på det. Det er jo engang slik at vi ikke kan oppleve ting på nytt, bare huske dem. Det er noe av det fine med å røyke pipe: man klarer å meditere mer over sånt og glede seg over det mens man skuer ut over en utsikt. Sånn sett er man rik, så det er en slags trøst til studenter med utilstrekkelig lommebok.

Så hva kan jeg si til dem? Et enkelt takk?

Hehe.

Jeg vet det: hver gang jeg tar meg en pipe så skal jeg, me glede, tenke på alle disse rare, flotte folkene jeg delte året med.



Ærbødigst,

Mats