Blues til glede...
Jeg har fått inntrykket av at blues er den mer eller mindre triste sorten musikk du finner i CD - hylla. Ut i fra blues har du uttrykk som "blue - monday" , "I´m blue today" og liknende. Du skjønner nok hva disse uttrykkene henviser til. Men jeg har en stygg mistanke om at jeg tok en kakesmule feil på dette punktet; om at blues er noe deprissivt.
Det hendte her en dag at fatter´n hadde fått en plate av broder´n. Denne plata var da altså Eric Clapton med albumet Reptile. Jeg fatta fort at dette var likandes musikk, litt fengende - men det var alt.
Fatter´n fikk etter hvert en Clapton Chronicles - best of plate og en EC Unplugged DVD.
Nå de siste dagene har jeg børsta litt støv av denne typen med den karakteristiske vokalen for å ha noe annet å høre på enn det jeg vanligvis gjør på turene til - og - fra Fitjar (som forøvrig til tider er en drepandes affære! - ha meg unnskyldt, dere jeg kjenner fra Fitjar;). Dette var en mandag, og jeg hadde vært hos legen og kom da følgelig senere enn vanlig på skolen. Etter ankomst Fitjar VGS. satt jeg meg ute, nøyt den friske lufta (kan diskuteres) og satte på Reptile. Og jammen var det ikke noe nytt! Jeg blei faktisk munter og avslappa av blues på en måte jeg ikke hadde opplevd i andre former musikk før!
Så! Etter denne lille erfaringen har jeg bare lovord å komme med til Eric Clapton, og håper at de evt. lesende tar meg på kornet og sjekker ut hva fyren har å by på! Claptons musikk er først og fremst ikke for å høre på mens du er i farta, men til å nyyyte og slappe av med. Legg deg ned en fredagskveld du er utslitt, i sofaen - gjerne med en katt på fanget - tenn fyr i peisen, og sett på EC med f.eks. Reptile - fantastisk!
Det er noe eget ved fyren. F.eks.: På konsertopptak ser jeg at han har valgt et band ikke kun ut i fra ferdigheter, men ut i fra at de elsker musikken og det de spiller! Når de spiller, er de én. Hver og en i bandet spiller for å utgjøre én enhet. De er et team. Praktisk talt søsken. Dette varmer meg å se. Forskjellige kulturer smeltet sammen gjennom noe de har felles og noe de har glede av å gjøre. Og det ser du når du ser dem i aksjon: De små smilene de smiler for seg selv, bevegelsene i takt med musikken, de små detaljene...de er fri, og de vet det!
Jeg trur mye av det magiske i musikken til Eric Clapton skyldes kjærligheten og dedikasjonen til det han elsker og elsker å gjøre - nemlig musikk.
Så hør en av platene hans en gang! Ta deg tid til å venne deg til det, for det er vakkert.
Mvh.
Mats
Det hendte her en dag at fatter´n hadde fått en plate av broder´n. Denne plata var da altså Eric Clapton med albumet Reptile. Jeg fatta fort at dette var likandes musikk, litt fengende - men det var alt.
Fatter´n fikk etter hvert en Clapton Chronicles - best of plate og en EC Unplugged DVD.
Nå de siste dagene har jeg børsta litt støv av denne typen med den karakteristiske vokalen for å ha noe annet å høre på enn det jeg vanligvis gjør på turene til - og - fra Fitjar (som forøvrig til tider er en drepandes affære! - ha meg unnskyldt, dere jeg kjenner fra Fitjar;). Dette var en mandag, og jeg hadde vært hos legen og kom da følgelig senere enn vanlig på skolen. Etter ankomst Fitjar VGS. satt jeg meg ute, nøyt den friske lufta (kan diskuteres) og satte på Reptile. Og jammen var det ikke noe nytt! Jeg blei faktisk munter og avslappa av blues på en måte jeg ikke hadde opplevd i andre former musikk før!
Så! Etter denne lille erfaringen har jeg bare lovord å komme med til Eric Clapton, og håper at de evt. lesende tar meg på kornet og sjekker ut hva fyren har å by på! Claptons musikk er først og fremst ikke for å høre på mens du er i farta, men til å nyyyte og slappe av med. Legg deg ned en fredagskveld du er utslitt, i sofaen - gjerne med en katt på fanget - tenn fyr i peisen, og sett på EC med f.eks. Reptile - fantastisk!
Det er noe eget ved fyren. F.eks.: På konsertopptak ser jeg at han har valgt et band ikke kun ut i fra ferdigheter, men ut i fra at de elsker musikken og det de spiller! Når de spiller, er de én. Hver og en i bandet spiller for å utgjøre én enhet. De er et team. Praktisk talt søsken. Dette varmer meg å se. Forskjellige kulturer smeltet sammen gjennom noe de har felles og noe de har glede av å gjøre. Og det ser du når du ser dem i aksjon: De små smilene de smiler for seg selv, bevegelsene i takt med musikken, de små detaljene...de er fri, og de vet det!
Jeg trur mye av det magiske i musikken til Eric Clapton skyldes kjærligheten og dedikasjonen til det han elsker og elsker å gjøre - nemlig musikk.
Så hør en av platene hans en gang! Ta deg tid til å venne deg til det, for det er vakkert.
Mvh.
Mats
2 Comments:
heisann mats:)
må først få sei at du e unnskyldt dine ytringer om fitjar- veien for eg kjøre samma ruto som deg kvar dag og da kan vera ein drepande affære... om Eric Clapton så må eg nok sei at eg har hørt heller lite av han. kanskje eg skulle prøva?:) da eg har hørt har vore bra...
I´m not alone..
fine greie. ein solskinnsdag so kan du lena deg tbakers og nyta da
Legg inn en kommentar
<< Home