Kaffrflrff

Ting kommer. Ting går. En tid for noe, en tid for annet. Det virker som om jeg bare skriver når jeg er i det sentimentale hjørnet på sene kvelder. Vel, tiden på Kunstskolen i Bergen, eller KiB, er over. Siste dagen, rent offisielt, var over i går, og sjeldent har jeg møtt på så mange folk av slikt eksepsjonelt kaliber som her. En virkelig flott gjeng som jeg kommer til å savne å sitte meg ned med, snakke med, slappe helt av med.

Hm, få ord kan beskrive slikt. Men at noe går uttafor enhver form for beskrivelse er som regel et tegn på at nevnte ting er noe spesielt. Så hva kan jeg si til dem? Det sliter jeg alltid med. Jeg vil så gjerne dele bilder, tanker; vise at det som de er utretter en forskjell. En slags takk for at de er seg selv fullt ut, med andre ord. Slikt føler jeg har forekomt ofte i det siste. Det virker som om jeg har måttet ta farvel med mange flotte folk i løpet av de siste årene. Trist såklart, men det er vel også et tegn på at jeg ferdes i de rette kretsene.

Jeg fanges av at disse periodene forsvinner så kjapt, og det er alltid litt bittersøtt å tenke på det. Det er jo engang slik at vi ikke kan oppleve ting på nytt, bare huske dem. Det er noe av det fine med å røyke pipe: man klarer å meditere mer over sånt og glede seg over det mens man skuer ut over en utsikt. Sånn sett er man rik, så det er en slags trøst til studenter med utilstrekkelig lommebok.

Så hva kan jeg si til dem? Et enkelt takk?

Hehe.

Jeg vet det: hver gang jeg tar meg en pipe så skal jeg, me glede, tenke på alle disse rare, flotte folkene jeg delte året med.



Ærbødigst,

Mats

Bildene

Føler du av og til at tiden har rast fra deg? At en viktig tid bare forsvinner mer og mer i horisonten? Akkurat nå er jeg inni en slik en.

På ett eller annet tidspunkt, som regel flere, så begynner man å tenke på hva som i løpet av livet har definert en, på forskjellige måter. Tross alt er vi den vi er i dag på grunn av det vi har opplevd. På noen måter er det tungt å tenke på at den tida er forbi. Tankene vandrer fort dit at selve høydepunktene i livet har vært, og nå følger en jevn linje. Den har sine oppturer, men ikke fullt så store som de som var. Men dette er, bare ved å tenke rasjonelt på det, en ikke-sannhet. Hvem kan definere fremtiden? Hvordan kan man tegne et bilde av det som kommer til å skje? Man kan trekke frem sannsynlige faktorer, som at en mest sannsynlig blir gift, får barn, osv., men disse institusjonene, viktige sådan, kan man se på som en ramme som rommer et fantastisk innhold! Jeg tenker på Gud som kunstneren som står for både innhold og utskjæring av rammen, så sant vi er villige til å la ham gjøre det. Et spennende liv med mange høydepunkter, kort sagt.

Minner er noe vi som regel ikke har et fullstendig bilde av. Vi husker oftest de tingene som i våre øyne var de viktigste, mest avgjørende, de flotteste. Når man først opplevde dem, var det ikke sikkert at man da visste at dette kom til å bli en viktig del av livet. Det er fordi vi var midt oppi dem. Vi manglet et helhetlig bilde, vi så ikke konteksten før etterpå. På en temmelig søkt måte kan vi si at prinsippet er det samme som "etterpåklokskap". Men det er godt å tenke tilbake til disse minnene. Som sagt så husker vi ikke i detalj hva som skjedde, hva vi tenkte, sa og gjorde. Vi husker gjerne en romantisert versjon av det som skjedde, vi husker stemningen, følelsen av det, og på en måte blir det følelsene som maler inntrykkene av minnene i ettertid. Det er som et impresjonistisk maleri; vi maler det inntrykket vi får gjennom sammenhengen. Et viktig redskap for å forstå mer av det vi husker, er å snakke med dem som var involvert. Jeg har erfart flere aha-opplevelser ved å snakke med folk om ting som har skjedd. Av og til må man også snakke med dem fordi det etter hvert blir viktig å skjønne hva som egentlig skjedde. Man sitter kun med sine egne impulser og trenger nye.

Med tiden flytter alle vekk, angriper livet fra nye vinkler. Jeg har vært vekke i snart to år bare, men allerede nå lurer jeg på hva som har skjedd med det livet jeg hadde på Stord. Hvor er alle dem som jeg er så glad i? Hvorfor virker det som om tiden nå er en annen, og aldri kan bli det samme igjen? Jeg tror det er fordi mine og alle andre sine erfaringer har fargelagt oss. Alt etter hva vi har opplevd, har vi fått visse farger. Vi møtes igjen, og på en måte er vi nå mer forskjellige enn hva vi var. Før delte vi farger av samme pallett, men nå er vi blitt dekorert av flere forskjellige. - Jeg bruker mye kunstsymbolikk nå, men tross alt - "Tri år på tegning, form og farge - tri år!" - og det funker! Spørsmålet er da; hvordan møtes vi med disse forskjellige fargekombinasjonene? Vi kommer nok aldri fullt ut til å forstå hverandres opplevelser, så sant vi ikke har opplevd det samme. Kanskje det beste er å samles om det vi har felles, først og fremst?

Jeg klarer ikke å slutte å fascinere meg over minnene. Dess lenger tid det er siden jeg opplevde dem, dess viktigere blir det for meg å klarne opp i dem. Bibelskolen i Grimstad er det viktigste jeg har opplevd til nå, og heldigvis er vi en sammensveiset gjeng! Jeg blir liksom aldri ferdig med å male bildene. Noen ganger husker jeg mer, andre ganger må jeg bare tenke på dem for ikke å glemme noe viktig. Ofte hjelper det å vandre i de samme traktene som manifisterte minnene den gang, men omstendighetene er nesten umulige å gjenskape. Men om vi kunne det, hadde vi da satt så stor pris på dem som vi gjør?

Jeg håper at de jeg har delt livet mitt med, leser dette. Jeg håper de tenker det samme som jeg, og jeg håper atter at vi en gang kan snakke om dem, gjerne over en kaffekopp! Men jeg må av og til ta meg selv i å ikke leve i minnene, men også huske på at den tiden jeg nå lever i, vil føye seg pent inn i rekken av tider jeg skulle ønske jeg kunne oppleve én gang til. Jeg må også leve i nuet, og glede meg til framtida. Bildene våre er langt fra ferdigmalte. Vi må bare ta vare på de tingene vi vet betyr noe, og lagre dem i hjertene våre. Om det er i fotoalbum, fysiske minner eller andre måter får være opp til hver enkelt. Men ta vare på dem, vær glad dere har opplevd de tingene som dere setter pris på. Tross alt - det er bedre å ha opplevd dem en ikke å ha opplevd noe i det hele tatt!

Mvh.

Mats

Førjulsstri og gløgg

Vinteren har nok en gang tatt det etterlengtede steget fra gode minner til rett uttafor vinduet - for oss som er så heldige! Og steget glir ikke upåmerket hen: her pirrer julestemninga i sjela til gud og hvermann, noe som resulterer i koslige julegater, ikke-fullt-så-koslige lysende PVC-oppheng utpå enkelte hus, årlige konserter med Frelsesarméen, og gløgg i butikkhyllene, for å nevne noe. Pussig at jul kan gi så mange artige og banale kulturtilskudd!

Noe som merkes, er at salgsindustrien tar frem og blåser støv av fjorårets julepynt så tidlig som i oktober. Man kan sågar være vitne til flygerblad med juleporselenpropaganda i september! Men mang en modig sjel har stått på sitt og gått imot kapitaliseringen av jula ved diverse underskriftkampanjer og intervju på NRK midt i beste sendetid, og disse fortjener en klapp på skuldera - om ikke en svær, feit marsipangris signert Nidar i tillegg.

Noen, nei, mange vil nok assosiere denne tida med det fenomenet som på en god måte tydeliggjør velstanden i Norge: julestria. Det går i gaver. Gaver og julemat, som forøvrig helst skal være "slik hu mor plær lage'n". Et annet element er eventuelle besøk man gjerne får i denne tida. Veldig mye av det gledesfylte blir gjort om til stri, og kanskje har det med alt presset vi opplever fra samfunnet rundt oss? Jeg vil tro det. Individ + individ + individ ++ = mange, og der det er mange, blir det gjerne til en slags flokkmentalitet. Haster én så haster an annen, haster den annen, så haster den tredje likeså. Dette blir etter hvert en god gjeng, og man blir stressa av de andres stress. Legg på julereklamer, irriterende Elkjip-nisser, litt slaps m.m.; *vips* så har du julestria!

Jeg har ingen intensjon om å svartmale jula. Jeg syns jula er kos. Jeg digger den! Det jeg digger mindre, er jula slik den er skapt i forbrukersamfunnets bilde. Jeg tror på å stenge den delen ute, ihvertfall med jevne mellomrom. Såklart, lever man i et slikt samfunn så må man til åttende og sist føye seg, men det kommer litt an på i hvilken grad man tillegger den biten verdi. Derfor tenker jeg det er kjekt å kunne stresse ned iblant, og jeg har kokt ihop en heidundrandes oppskrift på en StressLess-julekveld :

• Først kan du fyre i peisen - denne biten er gjerne den mest utfordrende, avhengig av ved, kunnskap om fyring og fyrstikker. Har du ikke peis så er det ikke anbefalt med et leirbål. Eventuelt kan du dekke deg til med et pledd når du har fått satt deg.


• Finn ei plate e.l. med julemusikk som du liker godt eller har gode minner til. Sett den på og la julestemninga flyte!


• Kok opp noe godt, gjerne gløgg! Dette er Juledrikken med stor J, og er en sjeldenhet ellers i året.


• Tilsett litt snacks, gjerne noe som har med jul å gjøre.


• - ikke sjokoladejulekalenderen til ett av storesøsknene - den varianten er testet...


• Hvis du ikke er alene - få resten med på kosen! Send gjerne også en invitt til kjent og kjært.


• Se gjerne julekalenderen på NRK eller TV2, eller sett på en julefilm. Det går også an å gjøre andre ting, som f.eks. pynting av juletré, pynting av hus, etc.

- Da skulle alt være klart for et rehabilitert syn på jula! Og sist, men ikke minst: det gjelder å huske hvorfor vi feirer jul. Ikke på grunn av St.Nicholaus, men på grunn av idolet hans. Og nei, det er ikke Jomfru Maria, men snarere hennes førstefødte!

Joyeux Nöel!

Fakta om Gløgg

Gløgg er den skandinaviske varianten av ”mulled wine” eller ”glühwein”; varm, krydret vin - på norsk. Go'drikken har en lang historie, som faktisk går helt tilbake til tidlig middelalder, rundt 400 e.Kr.! I middelalderen kalte man gjerne drikken for «Ypocras» eller «Hipocris» etter den greske legen Hippocrates (460 f.Kr. - 377 f.Kr.). Visste du det? Det gjorde ikke jeg.

Oss turister imellom

Går man på BiG (som forøvrig ligger naturskjønt til ved Skagerrak i Grimstad) så blir det gjerne til at man tar en utenlandstur eller tre i løpet av året. Vi begynte friskt med Danmark, der vi bl.a. besøkte hjemmebanen til Skagensmalerne, tok oss en tur til noen klipper med et bedravd fyrtårn (!), og foretok en alternativ versjon av kongestolen langs stranden der vi bodde. Det verker i ryggen enda, forresten... - Utover det har det gått i Oslo City, og sågar Ecuador og Mali for dem som tydeligvis har en bankkonto man har grunn til å skryte av. Dette innbefatter da ikke undertegnede. De ferskeste turene er turnéen med koret, der vi dro på et to uker langt røvertokt langs vestlandet opp til Stjørdal; plassen som halve Norge ikke kan uttale navnet riktig på, og ned langs østlandet til BiG igjen. Ikke lange tida etter det var klanen fra musikklinja ute og lekte turister i härliga London. Og la meg fortelle litt om inntrykkene fra den turen. Men først en språkleksjon: Stjørdal uttales Sjødda'in, med palatalisering på slutten.

Når man drar på tur, så er det visse ting som står ferskt i minnet på de fleste. Pass er én av dem. Penger er et annet. Og når man tross alt skal til en verdensmetropol, så er risken for at pengene får vinger å fly med, overhengende! Difor sparer man der man kan, og flybilletten er intet unntak. Her er det økonomiklasse det er snakk om. Vi satt bak alle dressene og førstekonene med utsøkt utsikt rett inn i en rødlakkert Boeing CFMI CFM56-726,300 lb-motor, snever fotplass og varierende aircondition. Men dette var i grunn bare sjarmerende.

Etter hvert kom vi flyvende inn over London. Og sånn at dét er sagt: téforbrukersamfunnets hovedstad er en schværing! Et Oslo på boler. Men det finurlige med denne byen, er at tatt i betraktning til de 10 millioner sjelene som utgjør byen, så eksisterte det nært sagt intet bosspann! Hverken på Heathrow eller i byen. Mer i suburbs'ene. Fant man et, fikk man gjerne lyst til å ta bilde av det. Så sjeldne var de. Noe annet som også var iøyenfallende, var de typiske britene. Eller rettere sagt, britene som ikke var der. Man ser gjerne for seg en brite med enten en fin liten bart eller de som var mer glattbarberte. Han/hun er gjerne fin i tøyet, og har den litt britiske "look'en" over seg. Men det er fint at man tar feil en gang i blant. Som nevnt er London en verdenshovedstad, og dermed kan den, lik USA, sammenlignes med en salatbolle. Mange forskjellige grønnsaker er blandet sammen oppi en bolle. Salaten er menneskene, mens bollen er byen. Ikke det at folka er grønnsaker, men dette viser til at i London er folk fra hele verden samlet i en skjønn forening. Men av og til lurte man på om det i det hele tatt var en eneste brite å oppdrive i byen. Vi hadde forsåvidt kongen på haugen; Elizabeth II, men hu var ikke å se. Mest turister. Der gikk tysken, norsken, kaudervelsken, japansken, svensken og gebrokkent hinduengelsk om hverandre. Dette førte gjerne til språkproblemer i ny og ne, men dog så artig!

Noe annet som satte spor, var den svært så særegne kollektivtransporten. England er jo kjent for å kjøre i feil fil, så det å krysse veiene var jo en ekstremsport i seg selv. Dessuten er ikke britene særlig glad i fortgjengere. Her er det ikke gass, ratt eller klutch man bruker mest. Nei, dét er hornet! Kommer man seg ikke fort nok over gangfeltet, så risikerer man gjerne at trommehinnene får vist hva de er lagd av. Hvis ikke dét hjelper, så hjelper bilistene gjerne til med å gi deg muligheten til å se hvordan et ekte, britisk sjukehus ser ut innenfra. T-banen, eller 'tuben' på populærspråket, er en annen artig sak. Har du noensinne lurt på hvordan uttrykket "sild i tønne" funker i praksis, så har du her muligheten til å finne det ut. Og tar man tuben, så tar man rulletrappen. Her gjelder det å stå på styrbord side av rulletrappa, slik at bakfrakommende trafikk får muligheten til å løpe forbi. England skryter på seg for å være et "købevisst" folk, og det stemmer gjerne. Vi burde adoptere den.

London, o fagre London. Det er ikke lett å beskrive det. Ei heller å få ned alt om byen i et lite skriv som dette. Vi opplevde så vannvittig mye på så liten tid - alt fra de klassiske musicals til aerobicartede øvelser i Storbritannias største svarte menighet! Man kunne jo skrive en roman om dette, og jeg har en mistanke om at det allerede er gjort. Gjerne mer enn én gang. Men her er et lite referat av de større inntrykkene, og er det spørsmål om ting vi gjorde og ting som skjedde, så for all del; spør i vei. Og for å avslutte med et sitat som beskriver byen på en god måte:

"If you're tired of London, you're tired of life."

Ærbødigst,

Mats

- Så sant som sagt