Knowledge speaks, Wisdom listens

Kaffrflrff

2010-05-29T01:30:00.003+02:00

Ting kommer. Ting går. En tid for noe, en tid for annet. Det virker som om jeg bare skriver når jeg er i det sentimentale hjørnet på sene kvelder. Vel, tiden på Kunstskolen i Bergen, eller KiB, er over. Siste dagen, rent offisielt, var over i går, og sjeldent har jeg møtt på så mange folk av slikt eksepsjonelt kaliber som her. En virkelig flott gjeng som jeg kommer til å savne å sitte meg ned med, snakke med, slappe helt av med.

Hm, få ord kan beskrive slikt. Men at noe går uttafor enhver form for beskrivelse er som regel et tegn på at nevnte ting er noe spesielt. Så hva kan jeg si til dem? Det sliter jeg alltid med. Jeg vil så gjerne dele bilder, tanker; vise at det som de er utretter en forskjell. En slags takk for at de er seg selv fullt ut, med andre ord. Slikt føler jeg har forekomt ofte i det siste. Det virker som om jeg har måttet ta farvel med mange flotte folk i løpet av de siste årene. Trist såklart, men det er vel også et tegn på at jeg ferdes i de rette kretsene.

Jeg fanges av at disse periodene forsvinner så kjapt, og det er alltid litt bittersøtt å tenke på det. Det er jo engang slik at vi ikke kan oppleve ting på nytt, bare huske dem. Det er noe av det fine med å røyke pipe: man klarer å meditere mer over sånt og glede seg over det mens man skuer ut over en utsikt. Sånn sett er man rik, så det er en slags trøst til studenter med utilstrekkelig lommebok.

Så hva kan jeg si til dem? Et enkelt takk?

Hehe.

Jeg vet det: hver gang jeg tar meg en pipe så skal jeg, me glede, tenke på alle disse rare, flotte folkene jeg delte året med.

Ærbødigst,

Mats

Bildene

2009-04-07T14:56:00.007+02:00

Føler du av og til at tiden har rast fra deg? At en viktig tid bare forsvinner mer og mer i horisonten? Akkurat nå er jeg inni en slik en.

På ett eller annet tidspunkt, som regel flere, så begynner man å tenke på hva som i løpet av livet har definert en, på forskjellige måter. Tross alt er vi den vi er i dag på grunn av det vi har opplevd. På noen måter er det tungt å tenke på at den tida er forbi. Tankene vandrer fort dit at selve høydepunktene i livet har vært, og nå følger en jevn linje. Den har sine oppturer, men ikke fullt så store som de som var. Men dette er, bare ved å tenke rasjonelt på det, en ikke-sannhet. Hvem kan definere fremtiden? Hvordan kan man tegne et bilde av det som kommer til å skje? Man kan trekke frem sannsynlige faktorer, som at en mest sannsynlig blir gift, får barn, osv., men disse institusjonene, viktige sådan, kan man se på som en ramme som rommer et fantastisk innhold! Jeg tenker på Gud som kunstneren som står for både innhold og utskjæring av rammen, så sant vi er villige til å la ham gjøre det. Et spennende liv med mange høydepunkter, kort sagt.

Minner er noe vi som regel ikke har et fullstendig bilde av. Vi husker oftest de tingene som i våre øyne var de viktigste, mest avgjørende, de flotteste. Når man først opplevde dem, var det ikke sikkert at man da visste at dette kom til å bli en viktig del av livet. Det er fordi vi var midt oppi dem. Vi manglet et helhetlig bilde, vi så ikke konteksten før etterpå. På en temmelig søkt måte kan vi si at prinsippet er det samme som "etterpåklokskap". Men det er godt å tenke tilbake til disse minnene. Som sagt så husker vi ikke i detalj hva som skjedde, hva vi tenkte, sa og gjorde. Vi husker gjerne en romantisert versjon av det som skjedde, vi husker stemningen, følelsen av det, og på en måte blir det følelsene som maler inntrykkene av minnene i ettertid. Det er som et impresjonistisk maleri; vi maler det inntrykket vi får gjennom sammenhengen. Et viktig redskap for å forstå mer av det vi husker, er å snakke med dem som var involvert. Jeg har erfart flere aha-opplevelser ved å snakke med folk om ting som har skjedd. Av og til må man også snakke med dem fordi det etter hvert blir viktig å skjønne hva som egentlig skjedde. Man sitter kun med sine egne impulser og trenger nye.

Med tiden flytter alle vekk, angriper livet fra nye vinkler. Jeg har vært vekke i snart to år bare, men allerede nå lurer jeg på hva som har skjedd med det livet jeg hadde på Stord. Hvor er alle dem som jeg er så glad i? Hvorfor virker det som om tiden nå er en annen, og aldri kan bli det samme igjen? Jeg tror det er fordi mine og alle andre sine erfaringer har fargelagt oss. Alt etter hva vi har opplevd, har vi fått visse farger. Vi møtes igjen, og på en måte er vi nå mer forskjellige enn hva vi var. Før delte vi farger av samme pallett, men nå er vi blitt dekorert av flere forskjellige. - Jeg bruker mye kunstsymbolikk nå, men tross alt - "Tri år på tegning, form og farge - tri år!" - og det funker! Spørsmålet er da; hvordan møtes vi med disse forskjellige fargekombinasjonene? Vi kommer nok aldri fullt ut til å forstå hverandres opplevelser, så sant vi ikke har opplevd det samme. Kanskje det beste er å samles om det vi har felles, først og fremst?

Jeg klarer ikke å slutte å fascinere meg over minnene. Dess lenger tid det er siden jeg opplevde dem, dess viktigere blir det for meg å klarne opp i dem. Bibelskolen i Grimstad er det viktigste jeg har opplevd til nå, og heldigvis er vi en sammensveiset gjeng! Jeg blir liksom aldri ferdig med å male bildene. Noen ganger husker jeg mer, andre ganger må jeg bare tenke på dem for ikke å glemme noe viktig. Ofte hjelper det å vandre i de samme traktene som manifisterte minnene den gang, men omstendighetene er nesten umulige å gjenskape. Men om vi kunne det, hadde vi da satt så stor pris på dem som vi gjør?

Jeg håper at de jeg har delt livet mitt med, leser dette. Jeg håper de tenker det samme som jeg, og jeg håper atter at vi en gang kan snakke om dem, gjerne over en kaffekopp! Men jeg må av og til ta meg selv i å ikke leve i minnene, men også huske på at den tiden jeg nå lever i, vil føye seg pent inn i rekken av tider jeg skulle ønske jeg kunne oppleve én gang til. Jeg må også leve i nuet, og glede meg til framtida. Bildene våre er langt fra ferdigmalte. Vi må bare ta vare på de tingene vi vet betyr noe, og lagre dem i hjertene våre. Om det er i fotoalbum, fysiske minner eller andre måter får være opp til hver enkelt. Men ta vare på dem, vær glad dere har opplevd de tingene som dere setter pris på. Tross alt - det er bedre å ha opplevd dem en ikke å ha opplevd noe i det hele tatt!

Mvh.

Mats

Førjulsstri og gløgg

2008-12-08T13:45:00.009+01:00

Vinteren har nok en gang tatt det etterlengtede steget fra gode minner til rett uttafor vinduet - for oss som er så heldige! Og steget glir ikke upåmerket hen: her pirrer julestemninga i sjela til gud og hvermann, noe som resulterer i koslige julegater, ikke-fullt-så-koslige lysende PVC-oppheng utpå enkelte hus, årlige konserter med Frelsesarméen, og gløgg i butikkhyllene, for å nevne noe. Pussig at jul kan gi så mange artige og banale kulturtilskudd!

Noe som merkes, er at salgsindustrien tar frem og blåser støv av fjorårets julepynt så tidlig som i oktober. Man kan sågar være vitne til flygerblad med juleporselenpropaganda i september! Men mang en modig sjel har stått på sitt og gått imot kapitaliseringen av jula ved diverse underskriftkampanjer og intervju på NRK midt i beste sendetid, og disse fortjener en klapp på skuldera - om ikke en svær, feit marsipangris signert Nidar i tillegg.

Noen, nei, mange vil nok assosiere denne tida med det fenomenet som på en god måte tydeliggjør velstanden i Norge: julestria. Det går i gaver. Gaver og julemat, som forøvrig helst skal være "slik hu mor plær lage'n". Et annet element er eventuelle besøk man gjerne får i denne tida. Veldig mye av det gledesfylte blir gjort om til stri, og kanskje har det med alt presset vi opplever fra samfunnet rundt oss? Jeg vil tro det. Individ + individ + individ ++ = mange, og der det er mange, blir det gjerne til en slags flokkmentalitet. Haster én så haster an annen, haster den annen, så haster den tredje likeså. Dette blir etter hvert en god gjeng, og man blir stressa av de andres stress. Legg på julereklamer, irriterende Elkjip-nisser, litt slaps m.m.; *vips* så har du julestria!

Jeg har ingen intensjon om å svartmale jula. Jeg syns jula er kos. Jeg digger den! Det jeg digger mindre, er jula slik den er skapt i forbrukersamfunnets bilde. Jeg tror på å stenge den delen ute, ihvertfall med jevne mellomrom. Såklart, lever man i et slikt samfunn så må man til åttende og sist føye seg, men det kommer litt an på i hvilken grad man tillegger den biten verdi. Derfor tenker jeg det er kjekt å kunne stresse ned iblant, og jeg har kokt ihop en heidundrandes oppskrift på en StressLess-julekveld :

Først kan du fyre i peisen - denne biten er gjerne den mest utfordrende, avhengig av ved, kunnskap om fyring og fyrstikker. Har du ikke peis så er det ikke anbefalt med et leirbål. Eventuelt kan du dekke deg til med et pledd når du har fått satt deg.

Finn ei plate e.l. med julemusikk som du liker godt eller har gode minner til. Sett den på og la julestemninga flyte!

Kok opp noe godt, gjerne gløgg! Dette er Juledrikken med stor J, og er en sjeldenhet ellers i året.

Tilsett litt snacks, gjerne noe som har med jul å gjøre.

- ikke sjokoladejulekalenderen til ett av storesøsknene - den varianten er testet...

Hvis du ikke er alene - få resten med på kosen! Send gjerne også en invitt til kjent og kjært.

Se gjerne julekalenderen på NRK eller TV2, eller sett på en julefilm. Det går også an å gjøre andre ting, som f.eks. pynting av juletré, pynting av hus, etc.

- Da skulle alt være klart for et rehabilitert syn på jula! Og sist, men ikke minst: det gjelder å huske hvorfor vi feirer jul. Ikke på grunn av St.Nicholaus, men på grunn av idolet hans. Og nei, det er ikke Jomfru Maria, men snarere hennes førstefødte!

Joyeux Nöel!

Fakta om Gløgg

Gløgg er den skandinaviske varianten av ”mulled wine” eller ”glühwein”; varm, krydret vin - på norsk. Go'drikken har en lang historie, som faktisk går helt tilbake til tidlig middelalder, rundt 400 e.Kr.! I middelalderen kalte man gjerne drikken for «Ypocras» eller «Hipocris» etter den greske legen Hippocrates (460 f.Kr. - 377 f.Kr.). Visste du det? Det gjorde ikke jeg.

Oss turister imellom

2008-05-06T20:14:00.014+02:00

Går man på BiG (som forøvrig ligger naturskjønt til ved Skagerrak i Grimstad) så blir det gjerne til at man tar en utenlandstur eller tre i løpet av året. Vi begynte friskt med Danmark, der vi bl.a. besøkte hjemmebanen til Skagensmalerne, tok oss en tur til noen klipper med et bedravd fyrtårn (!), og foretok en alternativ versjon av kongestolen langs stranden der vi bodde. Det verker i ryggen enda, forresten... - Utover det har det gått i Oslo City, og sågar Ecuador og Mali for dem som tydeligvis har en bankkonto man har grunn til å skryte av. Dette innbefatter da ikke undertegnede. De ferskeste turene er turnéen med koret, der vi dro på et to uker langt røvertokt langs vestlandet opp til Stjørdal; plassen som halve Norge ikke kan uttale navnet riktig på, og ned langs østlandet til BiG igjen. Ikke lange tida etter det var klanen fra musikklinja ute og lekte turister i härliga London. Og la meg fortelle litt om inntrykkene fra den turen. Men først en språkleksjon: Stjørdal uttales Sjødda'in, med palatalisering på slutten.

Når man drar på tur, så er det visse ting som står ferskt i minnet på de fleste. Pass er én av dem. Penger er et annet. Og når man tross alt skal til en verdensmetropol, så er risken for at pengene får vinger å fly med, overhengende! Difor sparer man der man kan, og flybilletten er intet unntak. Her er det økonomiklasse det er snakk om. Vi satt bak alle dressene og førstekonene med utsøkt utsikt rett inn i en rødlakkert Boeing CFMI CFM56-726,300 lb-motor, snever fotplass og varierende aircondition. Men dette var i grunn bare sjarmerende.

Etter hvert kom vi flyvende inn over London. Og sånn at dét er sagt: téforbrukersamfunnets hovedstad er en schværing! Et Oslo på boler. Men det finurlige med denne byen, er at tatt i betraktning til de 10 millioner sjelene som utgjør byen, så eksisterte det nært sagt intet bosspann! Hverken på Heathrow eller i byen. Mer i suburbs'ene. Fant man et, fikk man gjerne lyst til å ta bilde av det. Så sjeldne var de. Noe annet som også var iøyenfallende, var de typiske britene. Eller rettere sagt, britene som ikke var der. Man ser gjerne for seg en brite med enten en fin liten bart eller de som var mer glattbarberte. Han/hun er gjerne fin i tøyet, og har den litt britiske "look'en" over seg. Men det er fint at man tar feil en gang i blant. Som nevnt er London en verdenshovedstad, og dermed kan den, lik USA, sammenlignes med en salatbolle. Mange forskjellige grønnsaker er blandet sammen oppi en bolle. Salaten er menneskene, mens bollen er byen. Ikke det at folka er grønnsaker, men dette viser til at i London er folk fra hele verden samlet i en skjønn forening. Men av og til lurte man på om det i det hele tatt var en eneste brite å oppdrive i byen. Vi hadde forsåvidt kongen på haugen; Elizabeth II, men hu var ikke å se. Mest turister. Der gikk tysken, norsken, kaudervelsken, japansken, svensken og gebrokkent hinduengelsk om hverandre. Dette førte gjerne til språkproblemer i ny og ne, men dog så artig!

Noe annet som satte spor, var den svært så særegne kollektivtransporten. England er jo kjent for å kjøre i feil fil, så det å krysse veiene var jo en ekstremsport i seg selv. Dessuten er ikke britene særlig glad i fortgjengere. Her er det ikke gass, ratt eller klutch man bruker mest. Nei, dét er hornet! Kommer man seg ikke fort nok over gangfeltet, så risikerer man gjerne at trommehinnene får vist hva de er lagd av. Hvis ikke dét hjelper, så hjelper bilistene gjerne til med å gi deg muligheten til å se hvordan et ekte, britisk sjukehus ser ut innenfra. T-banen, eller 'tuben' på populærspråket, er en annen artig sak. Har du noensinne lurt på hvordan uttrykket "sild i tønne" funker i praksis, så har du her muligheten til å finne det ut. Og tar man tuben, så tar man rulletrappen. Her gjelder det å stå på styrbord side av rulletrappa, slik at bakfrakommende trafikk får muligheten til å løpe forbi. England skryter på seg for å være et "købevisst" folk, og det stemmer gjerne. Vi burde adoptere den.

London, o fagre London. Det er ikke lett å beskrive det. Ei heller å få ned alt om byen i et lite skriv som dette. Vi opplevde så vannvittig mye på så liten tid - alt fra de klassiske musicals til aerobicartede øvelser i Storbritannias største svarte menighet! Man kunne jo skrive en roman om dette, og jeg har en mistanke om at det allerede er gjort. Gjerne mer enn én gang. Men her er et lite referat av de større inntrykkene, og er det spørsmål om ting vi gjorde og ting som skjedde, så for all del; spør i vei. Og for å avslutte med et sitat som beskriver byen på en god måte:

"If you're tired of London, you're tired of life."

Ærbødigst,

Mats

- Så sant som sagt

Rudolf er rød på nesen

2007-05-31T21:23:00.000+02:00

Det finnes mange neser. Noen er store, andre er små. Noen er runde, de fleste likeså. Ei nese er ett av faktorene som er det karakteristiske ved en person. Jeg vet ikke med deg, men ofte legger jeg merke til de ulike nesene som enten peker i retning himmelen, rett frem eller begravd ned i ei bok eller i bussrutene. Men hva har egentlig dette med en kjent og kjær julesang å gjøre? Attpåtil i månedsskiftet mai/juni? Grunnen er ikke så fjern egentlig.

Som nevnt før er nesa mi et emne til diskusjon. Den er i og for seg ikke helt frisk med tanke på et overforbruk av nesespray. Det har ført til en lei bivirkning: hyperaktive bihuler! Det hørres sykt ut, og det er det også. Men er man liten og sart og dum og ikke så interessert i annet enn å bli kvitt tette nesebor i stedet for å lese bruksanvisningen, går det gjerne sånn. Så alle barn: IKKE bruk nesespray mer enn 10 dager maksimum! Det er en livsfilosofi så god som noen annen!

Nå er det ikke sånn at den eneste egenskapen nesa mi har er å tette seg til i vekselvis høyre og venstre nesehi. Når jeg studerer bilder av meg sjøl i yngre versjon med en grønn, fjong Mickey Mouse caps og et stort, pent Solidox Kids-smil, er likheten mellom barnenesen og voksennesa mi slående. Jeg har enda dette "Holmenkollen-preget", og nesa er ganske kort i grunn. Den fant det bare for godt å stoppe mens leken var halvveis. En slags liten skihoppbakke med andre ord. Hadde nesa vært mer "utviklet", kunne jeg tatt patent på'n. Den er også litt artig på vinterstid og ellers i kalde strøk. Noen hevder at det første snøfnugg er et prima vintertegn. Jeg for min del trenger bare å sjekke om tuppen av nesa er blitt rød som ei fyrlykt! Det er like sikkert som det går mot vår. Det har ført til at noen har begynt å enten nynne på eller synge "Rudolf er rød på nesen" rundt juletider, når jeg er i lokalet. Det er en artig tradisjon, og julen er vel kanskje ikke helt den samme uten?

I løpet av de siste årene som jeg har blitt bevisst på mitt nesevise problem, har jeg konsultert legen. Jeg har gått to runder på en saltvannskur uten at det har hatt noen nevneverdig effekt på bihuleproblematikken. Men jeg har en mulighet: når jeg er fylte 20 år eller så, i hvert fall når nesa har sluttet å vokse så mye (om den ikke allerede har sluttet å vokse) så kan jeg ta en operasjon. Jeg er ganske frista til å gjøre akkurat det, men legen sier at det strengt tatt ikke er nødvendig. Dermed er nok en teori bekreftet: legestudiet innbefatter ikke empati i pensumet!

Neser, neser. Neser er rare ting. Neser er ganske stilig, egentlig. Neser er en av de få ting på kroppen som aldri slutter å vokse. Neser kan tyde på hvor i verden man kommer fra. Det finnes afrikanske former, asiatiske former, gresk profil, og nyankommeren "Michael Jackson-style". Denne er jeg strengt tatt ikke sikker på. Er denne fra kloden eller utenbys? Så må vi for all del ikke glemme alle nesers gudfar: Pinocchio!

Ærbødigst,

Mats

En liten tanke til ettertanke

2006-09-10T16:29:00.000+02:00

Bare en tanke jeg kom på her forleden dag:

Kjenner alle mennesker i verden hverandre indirekte? "En helsprø idé!" tenker du kanskje, men drei tankehjula litt nå. Ta dette eksempelet: du kjenner en del individ. Hver og en av disse individene kjenner en del andre individ, som igjen kjenner noen andre, og disse andre igjen kjenner noen andre som igjen kjenner en del andre. Slik går lista ustanselig! Vil det si at det helt til slutt er ingen mennesker som ikke er kjent av noen?

En imidlertidig tanke som dere kan grunne på til neste, kanskje saklige innlegg!

Mvh.
Mats

Tidens tann

2006-07-22T13:04:00.000+02:00

Tid er en merkelig ting, er den ikke? Den kan gå tregt, men når du ser på den i ettertid, så gikk den fort. Av og til for fort! Hvor ble det av alle tingene vi husker som så nært? Plutselig er de så langt borte, som et fjernt minne om en fjern tid. Jeg har av og til prøvd å tenke ut av mysteriet Tiden: hva består den av? Hvordan ville det blitt uten tid? Det er på sett vis umulig å finne ut av såklart, men er det noe man undres over, så klarer man liksom ikke å slutte å tenke på det fra tid til annen. Uansett er tid noe så grådig omfattende at nesten absolutt alt i denne verden er fullstendig påvirket av det! Alt fra vårt eget åndedrag til spranget til en frosk. Ja, til og med et fullstendig stillbilde i en film tar tid, paradoksalt nok! Dette er egentlig tanker alle hvet fra før. Men det som forundrer meg mest, er hvordan tid har evnen til å forandre folk, eller kanskje rettere sagt; hvordan folk forandrer seg med tiden.

De siste årene har vært en eneste stor konstant omveltning som fortsetter å spinne sine hjul. Det var en tid da svært få ting egentlig forandret seg. Vennene dine visste du hvor du hadde. Du visste hvor du hadde deg selv. Verden rundt deg virket avslappende, rolig. Du visste hvor du hadde den også. I grunn var alt på en måte forutsigbart. Avslappende. Men så kom jo perioden som i løpet av få år setter grunndefinisjonen for det mennesket du kommer til å bli resten av ditt liv: tenårene!

På sekundet tenårene inntraff et lett pubertalt sinn, ble alt snudd på hodet! Etter hvert ble et slør lagt mellom deg og de du kjente som best, for ikke å snakke om ditt syn på deg selv! Hvem er jeg? Hvor går veien hen? Fra den stund av ble alt så uforutsigbart. Du vokste deg ut av den beskyttende barrieren som du kjente fra barndommen, men som du aldri helt la merke til. Du lærte å skille mellom godt og vondt. Du lærte mer om verden, og om hvordan den egentlig er. Du lærte å få dine egne meninger om ting. Du lærte at nå var det ikke snakk om å bli sydd puter under armene dine lenger, men at du måtte begynne å klare deg selv. Få erfaring. Leve. Er det rart man blir forvirret?

Dette er en lekse vi alle kjenner til, om enn ikke måten vi gjør det er ganske så variabel per individ, for å si det sånn! Men det er spennende! Du hvet liksom ikke hva som venter rundt neste sving. På en måte liker jeg å tenke tilbake og se hva som har skjedd i løpet av de siste årene, hvordan vi har forandret oss. Når jeg tenker på det, så har det vært en massiv opplevelse! Jeg har møtt mennesker som har forandret meg så kraftig, at jeg aldri kommer til å bli den samme igjen! Ment positivt, såklart. Jeg kan også se hvor mye vennene mine har forandret seg. De består av hovedingrediensene som utgjør de mest karakteristiske trekkene ved dem, men små faktorer forandret seg hele tiden. Det er en opplevelse som jeg har vanskelig for å presse inn i en formel. Jeg vil si at det har vært et privilegium. Siden jeg traff dem, har de vært en av de viktigste ingrediensene i mitt liv. De er på en måte som luft: går man for lenge uten den, blir man kvalt! Jeg ser også de som jeg en gang stod så nær, som nå har staket ut en annen kurs fordi vi er forskjellige. Men også på grunn av at tenårene har en ille vane til å skille barndomsvenner, bittert nok! Det er trist - de er kjempefolk som jeg mer enn gjerne ville ha snakket med, spørre hvordan de har det, hva de har opplevd! Enda er muligheten der, jeg må bare tørre å ta den. En barndomsvenn er en man rett og slett ikke har råd til å miste, enkelt og greit! Er det fordi jeg enda har håp om å oppleve et hellig sus fra en gyllen tid? Tror det, ja. Men også for å oppleve nye tider, som i fremtiden vil fortone seg som uvurdelige minner fra en helt spesiell ungdomstid.

Nå har jeg lagt i vei med tanker om temaet tid og venner, men nevnte jeg grunnen til at jeg i det hele begynte? Vel, det er to grunner: 1. Jeg undrer og funderer over hvordan vennene mine og vårt vennskap har forandret seg i løpet av årene. 2. Fordi jeg, i det siste, til stadighet har lurt på hvordan mine svunne venner er i dag. Hvem de er. Er de enda den personen jeg kjente dem som? Tok de på seg en maske og bærte den? Undres de også over fortiden som smiler varmt til dem? Spørsmålene er mange og ubesvarte. Forhåpentligvis vil det bli svar å få så fort som mulig!

Mvh.

Mats

Ballen er rund

2006-06-27T22:32:00.000+02:00

Har du lyst til å kombinere blåveis, spark i leggen, filming, nærkontakt med naturen og kjenne den heeerlige følelsen av å ha nyslått kvalitetsgress langt opp i drøvelen i en herlig suppe, så er fotball tingen for deg! Nå i disse dager går fotball-VM sin seiersgang på TV-skjermer verden over, og for dem som helst vil unngå grønske på hud og klær er jo dette en enestående sjanse til å se svette mannfolk sentre, sparke, lemleste, ja, sågar gråte bare for å få en liten sammensatt klump av lær og luft inn i et nett, i stedet for å selv befinne seg midt uti periferien sammen med 11 motstandere med ett mål i sinne: "Ball i mål. Koste hva det koste vil. Jaah." - Ikke noe å foretrekke for den sarte sjel, med andre ord.

Det hele startet med en ball. En enslig, liten, enkel ball av lær og luft. Det endte med påkostede VM i milliardklasse, og flere ligaer enn man kan telle på to hender! Jeg lurer på hvordan i det huleste det ble slik, og jeg har mine teorier, uten at jeg skal gå nærmere inn på dem. Realiteten er uansett sånn at denne taktiske sport er blitt en verdensomspennende kultur! I noen land er den mer synlig enn i andre, som f.eks. i England. Der finner vi fotballsupportere i alle klasser: vanlige, som ikke ønsker å ha et tau, en ambolt, en lokal sjø og å kunne lage en renneløkke tross det faktum at laget deres sank litt på tabellen. Vi har dem som nettopp ønsker å ha et tau, en ambolt, en lokal sjø og å kunne lage en renneløkke når laget deres synker på tabellen, og vi har 'hooligans', som taler et knusende klart språk gjennom en rett høyre. Fotballpuber er det også et par av. Et minimum av 10-20 i et land som med rette kan kalle seg en fotballnasjon!

Det at fotball er så ubegripelig viktig for så ubegripelig mange, har nok med felles interesse, samholdet og tilhørigheten å gjøre. Vi mennesker søker sammen med andre som deler samme interesse som oss pga. behovet for sosial tilhørighet, et behov som ble plantet i genene til Adam og Eva av Gud sjøl! Det at akkurat fotball appellerer til så hemningsløst mange her i verden, er for meg en gåte. Kan det ha noe med at konkurranseinstinktet er ganske dominerende i mennesker? Nuvel!

Fotball er jo en go'ting, siden den skaper tilhørighet og samhold - mellommenneskelige relasjoner! Men av og til blir grensen mellom glede og galskap krysset også her, og det beste eksemplet vi har, er fotballsanger! Basert utelukkende på nødrim skriblet ned av lokale popgnomer med promille på nivå med en gjennomsnittlig 18-åring ute på by'n en lørdagskveld, etterlater de et ønske til hver enkelt med respekt for seg selv om at man var født døv! Og det gjør ikke akkurat saken bedre at fotballspillerne på laget det gjelder har blitt narret til å være med og raute refrenget på slutten av sangen! Jeg tør påstå at disse sangene slår selv den verste sommerhit langt ned i en gammel skosål når det kommer til sanger av tvilsomme kaliber, og jeg kan jo dra inn et horribelt eksempel der et lag noen divisjoner nede på lista entret banen med denne trallen gjallende over et sprakende høyttaleranlegg:

(mel: Brown girl in the ring)
"Brun gutt er i slag, heia heia ørn,
Brun gutt er i slag, heia heia heia,
Brun gutt er i slag, heia heia Ørn,
De kjemper som en løve for sitt lag,
Heia Ørn!"

- Nok til å få flasset til å dale som etterlengtet snø på julaften, selv på den mest garvede supermodell! Men det er vel greit å bli minnet på av og til, at ondskapen enda spinner sine hjul den dag i dag.

Det er merkelig å tenke på hvordan noe så banalt enkelt som en ball kan forandre historie og en hel verden. Hvis man forestiller seg at begrepet 'fotball' ikke er satt til verden engang, hadde du ledd hadde noen pekt på en ball og sagt at "Denne ballen skal forandre verden!" - I dette tilfellet tenker jeg på et sitat fra selveste Michelangelo:

"Bagateller skaper det fullkomne,
men det fullkomne er ingen bagatell."

- Hvorvidt fotball slik den er i dag er fullkommen legger jeg mine tvil til, og tar gjerne opp en diskusjon om det. Men prinsippet er at små, enkle ting samlet til en helhet danner store, kompliserte ting!

Fotball for mange er like essensielt som lufta vi puster, mens for andre er den grei nok, og andre igjen gir rett og slett beng i det! Personlig vil jeg aldri satse på å bli heltidsutøver i en sport som innebærer 'mariekjeks-syndromet'. Jeg tenker på sporten som en genial ting, men som ofte krysser den hårfine linja mellom glede og fanatisme. Det gjelder bare å ha skosålene godt plantet på jorda og spille for å ha det gøy! Da skulle alt gå knirkefritt.

Ærbødigst,

Mats

Liv og Kjærlighet

2006-03-17T18:59:00.000+01:00

Det skjer enkelte ganger når jeg sitter framfor en PC. Jeg ser noe, f.eks. et bilde eller en tekst, og plutselig begynner skapertrangen i meg å dirre. Jeg vil skrive! Men hva? Nå nettopp så jeg på en medbloggers tekst, og ble inspirert. Jeg så space'et til en venn av meg, og jeg ble inspirert. Jeg ville skrive. Men hva?

Jeg har lenge sittet med en fornemmelse av å ha noe i nøtta som vil ut, men som enda ikke kan. Kanskje fordi tiden ikke er moden for det? Noe underlig, noe som forteller en historie. Men hva? Men jeg kommer på disse bildene jeg så. Ulike bilder. En fotoserie av noen sydenturer, en annen fotoserie med én enkelt person der bildene forteller noe. Men hva? Det er ikke selve fotografiene som forteller meg at "Her er det noe spesielt", men selve historien: Hvem er personene? Hva er historiene deres? Hvordan er de? Hva er fremtiden deres?

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. I blant kan det føles som en overdrivelse. Av og til ikke. For om du skulle fortelle noe om et bilde, hadde du klart det? Visst går det an å fortelle hva som skjer, hvor det er, og hvorfor! Men kan du forklare sjelen til det? Kan du se inn i øynene på en person og si hvem den er? Jeg tror ikke det. Det ligger noe unikt bak disse øynene. Noe fantastisk! Selve personen! Sjelen! Ingen kan sette fingeren på eksakt hva det er, kanskje til og med ikke personen bak øynene selv! Jeg vet kun om én: The Big Guy.

Så hva ser vi når vi ser inn i øynene til en person? Hva ser vi når vi ser et ansikt ulikt noe annet vi har sett tidligere? Ser vi sorg? Ser vi glede? Ser vi motløshet? Ser vi håp? Vi ser noe unikt, noe som er one of a kind. Tingen er, at vi ser en verdi utenom det vanlige, noe som ikke tilhører det materielle. Vi ser noe som er skapt med kjærlighet, noe som er skapt med lidenskap. Og sånn er det når vi ser på naturen rundt oss! Hvordan kan det ha seg slik at vi kan se på en stein, og undre oss over skjønnheten ved den, hvorfor den er slik den er? Hvordan kan det ha seg at vi undrer oss over noe som ikke har sjel eller hjerteslag? Noe som er dødt? Jeg tror det er fordi den er skapt av det som er liv: Kjærlighet! Det er som med et maleri: La oss si at to kunstnere blir bedt om å male akkurat samme motiv. Den ene gyver løs på arbeidet med glede og interesse, og legger ned sjelen i arbeidet! Den andre gjør det bare fordi han er bedt om å gjøre det. Resultatet blir på prikken likt. Hver linje er lik, og hver fargeklatt har presis samme nyanse! Men allikevel er noe annerledes. Hva er det? Hva gjør det ene bildet så annerledes enn det andre, selv om det er helt likt? Jo. For bak det ene ligger det en historie, en sjel, en glede, en lidenskap.

Når vi ser et ansikt, ser vi noe helt spesielt. Vi ser en unik person! Men vi ser noe mer. Vi kan ikke se det, men vi merker kraften i det! Jeg tror at det vi ser; det vi merker, er kjærligheten. Kjærligheten i prosessen og skapelsen av denne personen! En person skapt i kjærlighet av nettopp Gud! Gud som har skapt deg slik fordi han elsker deg som den du er. Og da kommer kanskje spørsmålet: Hvorfor skapte Gud oss? Han som er så allmektig, hva trenger han oss til da? Jeg tror svaret er svært enkelt, men likevel svært komplisert: Hvorfor vil et ektepar ha barn? Kjærlighet skaper liv, og dét et liv som er helt spesielt; noe uvurdelig! Én av grunnene til at hvert enkelt menneske er så verdifullt, er at det bærer en signatur: Guds signatur: Kjærlighet!

Kanskje det var dette som gnagde meg i bakhodet i så lang tid? Eller er det noe annet? Det får være. Den tid, den sorg! Men det er gøy å kunne dele tankene med dere! Setter pris på tilbakemelding på denne teksten, og hva dere tror om den:)

- Hva forteller det? -

Ærbødigst,

Mats

Nytt ord for et nytt år

2006-02-22T16:07:00.000+01:00

Heppaleppa compadres! Nå er det 3 måneder og 13 dager siden siste forrige bokstav ble tastet inn på denne sida, noe som forøvrig har gnagd meg i hjernebarken i det siste, og nå har jeg bestemt meg for å la kritikeren i meg kostes inn i et hjørne, og skrive noen få, forhåpentligvis velvalgte ord, selv om temaet er noenlunde falmende.

Vi er da inn i et nytt år, og man skal ikke stikke under en stol at det begynte på en dramatisk måte m.h.t. disse Muhammed - karikaturene, som har opptatt media den siste tida angående nedsteinede ambassader - gjerne danske, ytringsfrihet, religion, og så videre, og så videre. Men mens andre makthavende mennesker har nok å gjøre på pga. noen nedtegnede forestillinger av en viss profet, velger jeg å følge med på verdens gang gjennom gjenstiftede ark med trykksverte på både foran og bak, sammen med en kopp kaffe og en evt. pipe med en god bunt med Sundays´ Fantasy! Jeg antar at noen ting aldri forandrer seg.

I den siste tida har det vært mye å gjøre, både på skolen og privat. Som regel begynner man i sånne perioder å få abstinenser for et øyeblikk der man så gjerne kunne få slappe helt av! Og da mener jeg ikke å slenge seg ned på en sofa med litt Sørlands Chips for hendene og god, gammel MacGyver - action for øynene, men å slappe heeelt av! Få tid og fred til å tenke nærmere etter på ting, føle freden senke seg inn i et system satt i kaos, filosofere over hva som virkelig er verdifullt her i livet, hva som i det hele tatt gir mening. I det siste har jeg hatt nettopp sånne runder! For de lokale, så har dere sikkert merket at været har vært aldeles nydelig de siste dagene, med kaldt, rolig vær og solskinn. På slike dager finner du meg nesten garantert nede på Café Delis på ettermiddagen med ´einn kaffe å´ einn pip´ førr heinnern´, skuende ut mot de mektige Kvinnheradsfjella, filosoferende. Da klarer jeg å slappe helt av. Få tid til å tenke. Bli oppladet som et annet batteri!

Vi har alle vår egen individuelle måte å slappe helt av på, siden vi er så grådig forskjellige! Det er om å gjøre å finne sin måte, og er du i tvil; let inni deg! Et bra startpunkt, kan man si. I grunn er det viktig når man lever i ulvetider som disse!

I grunn var dét de første tankene jeg følte for å dele med eventuelle lesere i det nye året. Forhåpentligvis kommer det bedre tekster enn denne i nærmeste fremtid, og ikke med så langt mellomrom mellom hver!

Ha en god dag videre!

- Min måte å gjøre det på. Hva er din? -

Ærbødigst,

Mats

En velsignelse og en terror

2005-12-19T09:59:00.000+01:00

Nå er det vinterferie nok en gang, og jeg må medgi at den kom etterlengtet etter en lang skoleuke, med stillebensoppgaver, én dags grundig innføring i blomsten og biens verden av mystikk og romantikk, Haugesunds Avis og risengrynsgrøt som hovedpunkt. Mer eller mindre.

For tiden er det en liten sprayflaske som går sin seiersgang rundt omkring i huset. En person i huset lider imidlertid av tett nese, og må ty til denne flaska som inneholder saltvansspray. Hvorfor denne personen ikke bruker vanlig nesespray? På grunn av den lille inskripsjonen i bruksanvisningen "Ikke anbefalt bruk over mer enn 10 dager". Og for all del, ta tipset alvorlig!

Da jeg var yngre, var jeg til dels sterkt plaget av forkjølelse, og sannsynligvis grunnet lite fiskeinntak fikk jeg et labert immunforsvar, ble sengeliggende, og dét litt vel ofte. Dette resulterte i god bruk av nesespray; nærmere bestemt Otrivin (®) med slagordet "Uten konserveringsmiddel"! Og la meg gi dere et råd som jeg på en smertelig måte fant ut: Ikke overdriv bruken! Akter du ikke din nese, ender du opp med å bli avhengig av dette stoffet; bli en "nesespraynarkoman" som jeg liker å kalle det. Jeg var et grelt eksempel på denne tilstanden man helst vil fraskrive seg. Er man først avhengig av sprayen, blir man sørpe tett i nesen, og det til de grader, hvis man ikke inntar flere doser daglig av det bedritne konserveringsfrie stoffet! Hvis jeg ikke husker så altfor feil, gikk jeg på det fra rundt 2. klasse t.o.m. 7.! - Enten er nesa mi like tvilsom som jeg alltid har mistenkt den for å ha vært, eller så ligger det noe i ingrediensene til nesesprayvæsken som er av en mer eller mindre tvilsom karakter. Sprayen er grådig effektiv, det skal den ha, men litt for mye, og nesesprayen blir din nærmeste venn og fiende for en stund framover.

Det virker som om alle legemidler på ulike felt har en bakside av medaljen som gjør at de i overdreven bruk har negative bivirkninger, eller til og med stikk motsatt virkning enn det de er skapt for! Ta Paracet, f.eks. - for mye av den, og du risikerer kronisk hodepine! Kanskje et tegn på at konsumersamfunnet vi lever i ikke bør spre om seg med medikamenter? Mon tro... Vi mennesker har tross alt et immunforsvar som bør helst ikke settes i ubalanse.

Så for å ta alt i en fin oppsummering: Bruk gjerne nesespray i tilfeller av håpløst tett nese relatert til forkjølelse og div. influensaer i ulike opplag, men for all del; ikke mer enn maks 10 dager! Da forårsaker den, paradoksalt nok, tett nese. Jeg for min del håper på at legeindustrien finner på en mirakelkur som kan erstatte det allerede eksisterende oppløsningsmiddelet. Det skjer nok en vakker dag. Som i eventyrene.

- Velsignelse eller trussel? Kommer an på bruken.-

Ærbødigst,

Mats

Kjeks til glede, og kjeks til minner

2005-11-09T17:51:00.000+01:00

Man skal aldri si at en kirke er like tørr på innhold som naturfag en fredag ettermiddag, for det kan vente overraskelser rundt hvert et hjørne! Spesielt i lagere i kjellere. I dette tilfellet i lageret bak bardisken til The Basement, der alt tenkbart brukende mellom himmel og hav befinner seg lag på lag!

Det var her en fredag på The basement jeg og noen andre satt bak bardisken full av sjokolader, chips, hugleik på staur og diverse annet øyecandy at kapellan Reidar Ådnanes engasjerte oss i å ta et overblikk før opprydding i dette lageret under hans kyndige ledelse. Der var det mye rart. Bl. a. et 16 - mannstelt fra industrialismens gyldne tidsalder, en primus - eller utegrill, mest sannsynlig, ulovlig oppbevart rødsprit, Lerum husholdningssaft som antakeligvis har gjæret seg siden utløpsdatoen i år 2000, osv. Men det som jeg la merke til, var en 3 - pack Mariekjeks. Kjeksen i seg selv er grei nok den, men innpakningen forundret meg, siden de vanligvis er tyllet inn i rød folie. Men disse var da altså pakket inn i en gjennomsiktig en. Og ikke minst: Hva i aftensangen gjør en kjekspakke inne på et lager fullt av tvilsomt campingutstyr? Ved nærmere studie viste det seg at ´gamle Marie´ gikk ut i 1990!

Tilbake i baren igjen, uten videre skadelige inntrykk, satt jeg med denne pakken i hendene. Mariekjeks er knaslige greier, sannsynligvis den kjeksen jeg liker best av alle! Og som den hobbyfilosofen jeg er, kunne jeg ikke la være på å lure på hvordan 15 år gammel historie ville smake. Joda. Noen tygg her, noen tygg der, og noen latterkuler fra tilskuerne senere, kan jeg konstatere at forskjellen mellom disse og nye Marie´er, var at den var litt tørr, med en litt bisarr forsmak, men ellers fin. Verdt å nevne at det går an å puste gjennom den. Men av en eller annen grunn var ikke Marie så ille! Litt vanedannende, i grunn. Må være en god årgang.

Etter å ha strandet i en lun sofa, kom jeg til å tenke på at kjeksen faktisk er eldre enn The Julekalender! Tenk det. Så mange år siden. Så mange år med minner og inntrykk. Det er rart det der, med forbigåtte år. Så mange stunder jeg har opplevd opp gjennom mine 17 lange, men akk så korte år, uten å vite at disse stundene ville være med på å bidra til å skape uerstattelige verdier til å ha med seg videre i livet. Jeg kom til å tenke på den perioden som sannsynligvis har betydd mest for meg - fra jeg begynte på IUF i 7. klasse, til glansperioden til The Basement. Når jeg tenker på det, må jeg trekke på munnviken, klistre på et "Opptatt" - klistremerke på panna og forsvinne inn i minnene! Tenke tilbake til høstkveldene jeg tilbrakte rundt et bord på IUF sammen med et glass mocca, fredagene på The Basement, den høsten jeg og Andre for første gang ble kjent med Jacqueline og gjengen, da jeg ble helt fortapt i ei viss jente på TB, Disney´s Sjørøverplaneten... Når jeg tenker tilbake på det, virker det som om det er en fiksjonert, perfekt drøm. Men det er det ikke. Det er like ekte som blodet som bruser gjennom årene mine.

Jeg har siden de årene alltid ønsket meg tilbake, men samtidig skjærer det meg litt i hjertet at det ikke er mulig, rent fysisk. Da hjelper det litt å tenke på at det er nettopp derfor vi lærer å sette så uvurdelig stor pris på de fantastiske stundene vi har opplevd.

Så der lå jeg da. På en sofa midt i TB sine lokaler og knasket kjeks fra forrige århundre (bokstavelig talt) utover kvelden og tenkte på den velsignelsen av en fortid jeg har opplevd. I grunn rart hva man får ut av 15 år gamle Mariekjeks.

- Den beste! Ingen over, under eller på sidene. -

Ærbødigst,

Mats

Kaffe på tanken

2005-10-10T20:10:00.000+02:00

Som kommentert i forrige blog, evt. artikkel eller hva du enn måtte kalle det, så sa jeg at neste tekst skulle bli mer innholdsrik og tematisk. Siden jeg skrev ned disse visjonære ordene, har jeg, i de stundene jeg har giddet å tenke på det, vridd hodet 360 grader og mer til for å i det hele tatt få skvist ut en grunnleggende og god idé til en tekst! Og i grunn står det klart som sola: For hva er det trøtte arbeidsnarkomane sipper i seg dag ut og kveld inn for å beholde maska på? Kaffe!

Man deler kaffe i tre sorter: Arabica, Robusta og Liberica. Nesten all kaffe som drikkes her i det ganske land, er av typen Arabica, som da er den dyreste varianten. Og siden kaffe faktisk, foruten vann, er den vanligste drikken på Tellus, er det et (kaffe)hav av varianter! Alt fra Blå Java til den lokalkjente og tradisjonelle Mocca´en. Mange kan da undres over hvorfor man tar på seg bryet om å lage så mange varianter. Noen tenker kanskje "Kaffe er kaffe", eller at det er en drikk man inntar for å våkne på en grøsselig mandags morra´. Men det ligger nok mer i det.

Den gjennomsnittelige nordmann drikker 10 kg kaffe i året. Hvis dette kun skulle ha begrenset seg til en morgendrink, hadde vi antakeligvis fått i oss så mye koffein at vi kunne jobbet dag og natt to uker i strekk med en effektivitet på lik linje med Jon Blund! Så alt i alt er kaffe også en slags kosedrikk. Derfor alle disse forskjellige kaffesortene! Gründeren bak hver en sort våknet sikkert en dag med en kopp kaffe i hånda og tenkte: " Søren au´, jeg vil ha en kaffe basert på MIN smak i stedet for denne popularitetssaken!"

Kaffe er en drikk knyttet til ritualer. Ritualer man i grunn ikke enser, pga. at det er blitt en så vanlig faktor i dagens stress og mølje! Om man spør om noen vil bli med og ta en kopp kaffe, innbyr man indirekte til en pause eller en fortrolig samtale mellom to eller flere individer. Kaffe fungerer altså som et slags medium for det sosiale samværet! Det er også lettere å ta en prat over en kaffe, da atmosfæren blir lettere! Noe som er helt essensielt når man f.eks. skal drøfte en sak eller tre i forskjellige sammenhenger.

Det er i grunn rart. Da jeg var en liten sopp, så jeg på de voksne som om de var fra Mars da de tok en kopp kaffe! Det eneste positive trekket jeg så (luktet) var lukta av nymalt kaffe. Til forskjell fra den dag i dag. Hvis jeg først øyner en mulighet til å ta meg en go´kopp, så tar jeg den! Helst går jeg for espresso , gjerne en dobbel, som for tiden er personlig favoritt på både smak og pris. Helst på smak. Espresso er forøvrig en svært sterk, eller for å si det på "fagspråket" ; svart kaffe! Man skal visstnok kunne venne seg til å drikke whiskey og andre sterke saker ved å drikke espresso, siden den er så sterk...

Det er i grunn trist at så få ungdommer liker selve kaffen. Vel, alt etter smak og behag! Det er nå forskjell på folk, og takk lov for det, uten at jeg skal gå videre inn på den saken. Jeg velger ihvertfall å se på kaffe som en slags bisarr form for velsignelse til oss dødelige: Den hjelper oss til å roe høyspente nerver ned, det går ikke an å ete ei kake foruten den, den fungerer som en god grunn til å drasse kjentfolk ned på nærmeste kaffebar, etc, etc.

For hva i hule havgapet var egentlig oddsen for at en slik forbruksvare skulle bli verdens nasjonaldrikk numero uno?

- All heder og ære til kaffen! -

Ærbødigst,

Mats

Mens vi venter...

2005-10-04T20:37:00.000+02:00

Siden forrige blog har jeg oppdatert på ett punkt angående kommentarfunksjonen: Hvis dere nå skal kommentere en blog hos meg, må dere skrive inn et kodeord i et felt. Dette ordet står rett over feltet dere skriver i. Dette er av sikkerhetsmessige årsaker, da jeg slipper å få reklametekster ; spam, på godt norsk, som kommentarer! Denne "koden" dere må skrive inn er helt ufarlig, og er svært enkelt å gjøre: Du skal bare skrive ordet som står over feltet du skriver i, og that´s it! Svært prinsipielt. Ellers vil jeg oppfordre de evt. lesere av denne noble bloggen til å kommentere som bare det - bare gøy med tilbakemeldinger!

Ellers går livet sin vante gang - det er nå høstferie, dagen er tirsdag den 4. oktober, og jeg må levere inn ei bok i morgen; Naiv. Super. , til biblioteket. Jeg har såklart kun lest 4 kapitler eller noe, når jeg har hatt en frist på hele 30 dager. Typisk meg. Typisk alle. Forhåpentligvis.

I dag har jeg tegnet videre på et valørstudie jeg begynte med i mai/juni en gang, og siden da hatt en 4 mnd. pause. Den er i A2 format, og er med andre ord ganske stor til et blyantprosjekt å være! Målet er å gjøre den så bra som overhodet mulig. En ting er at jeg liker å gjøre det sånn for å bli mer erfaren. En annen ting er at den skal til utstilling på Ungdommens KulturMønstring. Populært kalt UKM. Jeg er litt spent, når jeg i førstkommende januar faktisk skal få fine rammer på bildene jeg stiller ut! Man lærer av sine feil, og jeg velger å ignorere og glemme sist gang jeg deltok på UKM, av forskjellige grunner. Men det skal vi ikke se nærmere på! Evt. spørsmål om dette temaet vil bli oversett.

Dette er egentlig en meningsløs blogg. En blogg som fungerer som en slags "Les - mens - du - venter" tekst, der du har noe å lese på før noe bedre og mer handlingsmettet blir publisert om forhåpentligvis ikke så altfor lenge! Omtrent som en Kinder Maxi - sjokolade du spiser når du er litt småsulten, og trenger noe smått, men godt å ete på farten. Men i grunn følte jeg bare for å skrive et eller annet.

Ellers vil jeg bare oppfordre til å anbefale denne siden til venner og beslektede, og ønske dere ellers en finfin ferie! For å sitere min lærer, Gro Yngvild Tenmanns kloke visdomsord:

"God helg, og ikke gjør noe jeg ikke ville ha gjort!"

Mvh.

Mats

Knyttet til kaos

2005-09-18T16:11:00.000+02:00

Det er noen ting her i verden man ikke forstår. Som man ikke SKAL forstå, eller forstå meningen med - et luftskip ved navn Hindenburgh, et skip ved navn Titanic, en bil ved navn Lada, en utdanningsminister ved navn Kristin Clemet...slik fortsetter det bare. Men det er én undervurdert ting som verdens forskningsråd har glemt å sette tenna i: Ledninger.

Ledninger. Joda! Jeg antar du nå har forstått hva denne teksten går ut på. La oss ta et eksempel:

Sett at MP3´en din ligger i bunnen av en sekk, svømmende i saker og ting som man helst ikke vil hvite hva er eller sette navn på. Ledningen til øretelefonene er forsvarlig surret rundt MP3´en til du sitter deg ned på et halvgammelt sete fra en heller tvilsom tidsalder med mye seigt og rosa klistra til under setet som den reineste elektrikerteip. Du skal til skolen såklart. Tre kvarter gjennom hoppende bulker og buktende svinger som ville fått Rally VM til å minne om Formel 1 i rullestolkjøring! Du tar opp MP3´en din med masse grommusikk inni, men det synet som møter deg minner mer om nåkken på storseilråa på Statsraad Lehmkuhl! Et heidundranes baluba av et knytekaos, med andre ord, som med første øyesyn virker urimelig vanskelig å få opp. Hvilket også er tilfellet, såklart.

Man lurer på hvordan en slange kan bukte seg frem slik den gjør, men ta nå bare et tverrsnitt av en tynn liten ledning til et par øretelefoner, så skulle den gåten være løst. For makan til sinnsyke killerkombo´er av noen knyter en slik ledning klarer å prestere, er det ikke mulig å fremstille! Slik fant man på alle stikkene og båtmannsknopene man kjenner til i dag. Det er ihvertfall min teori.

Så hvorfor er det sånn? Er det rester av magnetiske felter igjen i kobbertrådene som får hele sulamitten til å vri og vrenge på seg til de mest intrikate og komplekse knutesystemer som ville få hvilke som helst slangemenneske til å bli grønn av misunnelse? Eller er det pur, ond magi som er syndebukken? Hva tror du?

Det eneste man kan gjøre, er vel å se på den lyse siden og tenke som så at man får fingertrening og bedre motorikk. Det trengs! Håper jeg.

Ærbødigst,

Mats

Kom Høst, du skjønne milde...

2005-09-03T16:48:00.000+02:00

Dagen i dag, den 3. september, er en fin dag. En rolig dag. En sval vind blåser forsiktig og rolig, og markerer at sommeren i 2005 er nå offisielt over. Noen gremmer seg kanskje over det? Vel, det kommer an på personen; om hvilken årstid man favoriserer. Vi er alle forskjellige, og takk lov for det! Jeg for min del ser frem til en ny, berikende høst, både på godt og vondt.

Jeg har alltid likt høsten, men i de siste årene har jeg lært skikkelig å se på de enkle verdiene denne rolige årstiden bringer med seg: Den friske, kjølige vinden av et forbigående år som flyr rundt ansiktet og lærer deg å slappe av, lyden av de raslende, guloransje bladene i høstvinden som flyr mot en ukjent destinasjon, de fantastiske kveldsbildene på himmelen malt i lysende, varme toner, men samtidig akk så kjølige - i det hele tatt er høsten en verdig avslutning på et fargens år!

Høsten er en årstid der du kan slappe av og bli inspirert. Det er en årstid der du kan, på en regnfull dag, sitte inne i klasserommet og ha en go´konversasjon med klassecomradene, eller sitte hjemme i stua i en lun sofa og se ut med go´musikk i ørene. Det er en årstid der du kan virkelig nyte den evig lokkende nattehimmelen, som frister med drømmer om eventyr og frihet! Det er en årstid der du kan sitte inne på en café eller kaffebar og slappe av med noen venner og noe varmt å drikke, og være takknemlig til Gud for den velsignelsen Han gir som vi så ofte undervurderer!

Jeg velger å se på høsten som bl.a. den opplysende tiden av året; da øynene åpner seg og ser tilbake på gode stunder av årene, da vi nyter nuet og ser frem til nye opplevelser.

Det er antakeligvis noen som ser lite frem til høsten, og gremmes over det faktum at det blir kaldere og mørkere. Men høsten er like berikende som sommeren, om man bare legger litt mer merke til det!

Ærbødigst,

Mats

Den gang nynorsken beit seg selv i baken

2005-08-21T20:18:00.000+02:00

Hørt på Gullplaten:

"...Og nå en melding - vi gjør spesielt oppmerksom på at denne meldingen er på nynorsk:

- Meir enn halvparten av arbeidarane ved Lommedalen Sagbruk og Høvlerier vart i går sagde opp pga. usemje med bedriftsleiinga. Bedriftsleiinga har truga med å sage opp fleire av arbeidarane neste veke!"

De av dere som enn måtte hevde at dette er ren og pur sarkasme og mobbing ovenfor det ganske nynorsk: Da var ein rein uskuldeg fleip!

Mvh.
Mats

Gourmetisk blødme

2005-08-03T19:54:00.000+02:00

Jeg regner med at jeg kan si dette uten noen videre alvorlige konsekvenser: Jeg har aldri vært en feinschmecker når det kommer til mat. Man kan si at jeg er på god vei til å bli en typisk student som overlever på nudler, Grandiosa, havregryn og diverse annet den tid jeg kommer til å flytte fra heimen. Men ting kan forandre seg, og jeg håper det beste!

Min bror, Tomas, har hatt busjda´ i da´ - 30 år (og flere til komme) her i verden. Som så mange andre så hadde vi kake: en såkalt "Opp - Ned" kake visstnok. Ikke spør meg hvorfor når det gjelder navnet og evt. funksjon...kanskje av praktiske hensyn? Det gir jeg beng i! Uansett - standardfyll på toppen/bunnen er da et lass med hasselnøtter limt sammen av gudene-hvet-hva. Desverre har jeg den leie funksjonen at jeg ikke takler visse nøtter, ikke i det hele tatt! Og Hazelnutten er ikke et unntak. Dette gjorde at det å fjerne hasselnøttlaget ville være som å fjerne en jernplate naglet fast til solid granitt! Joda, jeg lot bli toppen og gikk heller løs på resten av kaka...som smakte fortreffelig, forøvrig.

Middagen hadde fra før tatt plass så etter kaka tok jeg meg en konfektsjokolade ved navn Mon Chéri med en avbildet morell utpå papiret. Fargene på undertegnede papir var varme, med forskjellige toner i rødt, og minnet om noe søtt og godt. Jeg pakket den opp, men akkurat da gikk såklart Mon Chéri´en ad undas i dørken! Ikke noe problem i seg selv, men blikkfanget var en viskøs, gyllengjennomsiktigfarget guffe som blødde ut av krateret av restene etter sjokoladen. Uten videre tanke på dét, ble restene omhyggelig pakket inn i en serviett og lagt på asjetten sammen med kakerestene med hasselnøtt på. Jeg ble tilbudt en ny sjokolade av samme sort, jeg takket ja, passet på å la MEG få sjokoladen istedenfor gulvet, og tygde til. Det var da en likørsjokolade, og for de som ikke er helt trygg på hva dét er, så er det en væske som gjør at en blir full om man lesser innpå med 50 ++ av likørsjokolader. Jeg regner med at ingen gjør dét, med unntak av Bassefar i Olsenbanden Jr. Alt i alt er likør en sterk ting for tunga.

Da Mon Chéri hadde komt seg trygt ned i magen, la jeg papiret etter den trygt ned på asjetten, som da gjorde det slagmarksaktige bildet komplett: Kake m/ nøtter, sjokoladerester, sammenrullet papir toppet med to sjokoladepapirrester - man kan vel se det for seg. Etter en rask tanke gikk jeg ut på kjøkkenet med asjetten og kvittet meg med dette. Det var det eneste humane å gjøre. Men humant for meg, humant for de andre eller for maten? Jaja, shittau´!

Skyld på meg. Skyld på omstendighetene. Skyld på glatt, franskprodusert sjokoladepapir! Man må bare innfinne seg i at sånn er det! Det fins gode dager, og det fins dårlige, og dett er dett!

Og det verste var at jeg ikke likte Mon Chéri´en.

Ærbødigst,
Mats

PC ´er...sånn generelt sett

2005-06-22T19:15:00.000+02:00

Det er et vidkjent fenomen. Faktisk et så stort et at det vedrører 90,0856% av de som eier en. Joda, jeg snakker om PC´er! Et fenomen i seg selv, greit nok, men det fenomenet jeg går inn på er evnen dataene har til å gå total klikk med stor "T" når de enn måtte ønske det! Og når dét ikke er tilfellet, nei, da er det alskens annet hummer og kanari de finner på, som f.eks. eviglange oppdateringer på Norman Antivirus - som først sier at alle program SKAL avsluttes, og etterpå krever at du starter maskinen på nytt, for så å ikke svare slik at du må slå av maskinen via ON - knappen - som til slutt medfører til at du må slå den AV igjen etter at maskinen har skrudd seg på av seg selv. I det hele er det rart at PC´er og de evige feilene deres ikke topper Topp 10 Grunner til selvmord verden rundt!

Min familie eier en Compaq Presario fra årskiftet ´98 - ´99 et sted, så den er ihvertfall 6 år gammel. Og det merkes. Jeg skal ikke legge ut i det ene for det andre, dere veit nok om det fra før - men jeg kan ta en typisk ting som kan skje med Compaq´en vårres: I skrivende stund er dataen tilsynelatende ferdig med å "tenke" : Gjennom oppstartsprosessen i dag hørtes det ut som om den skulle til å ta av og sprenge seg ut i verdensrommet og i bane rundt jorda! Og pga. det skortet det ikke på tida den brukte på å få fram hovedskjermen - jeg vil gjette på 10 minutt pluss minus, og såklart tida det tok å komme seg innpå nettet, som tok omtrent 5 minutt. Enda truer den med å få et anfall til. I grunn er Compaq´en mer fryktinngytende enn hva the Grudge noensinne kunne håpe på å bli!

Da hjelper det å tenke på at "snart er det slutt!". Snart skal jeg kunne heve en skarpslipt øks truende over Compaq´en og avslutte siste del i henrettelsen. Gjøre opp for alt vondt og smertefulle øyeblikk den har voldet meg og mine. Og jeg skal le. Den skal bli sendt over de evige jaktmarker og vel så det! Ingen flere bekymringer for at den skal henge seg opp mens jeg avslutter den, ingen flere bekymringer for at det skal komme opp ubehagelige meldinger om systemfeil og liknende! Istedenfor skal jeg ønske en ny PC velkommen inn i heimen, selv om den kommer til å bli eldre og få alderdomssymptomer av groveste sort. Men det er i grunn bedre enn å leve på forstandens rand pga. en misforstått forræder av en data! Og nåde den nye PC´en om det blir en Compaq.

Mvh.

Mats

De søte små

2005-06-02T19:07:00.000+02:00

Jeg kom over en vakker historie fra nesteklikk.no!

- God fornøyelse!

"Ekorn fra helvete
Av Sverre Bjørstad Graff, 08.02.2004 17:23

En sann historie om hvordan en lykkelig barndomsopplevelse kan forandres til et mareritt på bare ett sekund.

Ta en god titt på bildet under. Det viser undertegnede som seksåring i en park i Sarpsborg. Det er en sommerdag på begynnelsen av åttitallet. Jeg har en pose med brødsmuler for å mate fugler. Så kommer et nysgjerrig ekorn bort til meg, og jeg strekker ut hånden med smuler. Det er nesten rørende vakkert.

Og nå er det på sin plass å si noen ord om marginer. Den hårfine grensen mellom to kontraster, øyeblikket som kan skille glede fra sorg.

For bare ett sekund etter at dette stemningsfulle bildet er tatt, skjer det noe uventet som bryter idyllen. Ekornet angriper! Det angriper meg. Det er ikke det spor interessert i brødsmulene jeg har smuldret opp. Neida, ekornbeistet går etter høyre pekefinger! Det hugger tak i fingeren og biter seg fast.

Min reaksjon er den eneste fornuftige: Jeg skriker, slipper det jeg har i hendene og reiser meg brått opp. Men ekornet henger fast. Det vil ikke slippe taket. Jeg er et lite barn på seks år med et ekorn hengende fast i høyre pekefinger. Jeg titter ned på ekornet. Ekornet titter på meg. Det er et blikk som lyser ondskap. Jeg prøver å riste ekornet av meg. Moren min griper inn. Jeg hyler mens jeg slår takten med hånden.

Ekornet faller av og piler inn under trærne. Fingeren min blør. Moren min kommenterer at halen til ekornet ser pistrete ut. Den er ikke så tykk og fin som den burde ha vært. Ekornet ser sykt ut. Sykt og sint. Moren min lurer på om ekornet kan ha rabies. Rabies eller en infeksjonssykdom. Bedre å være føre var, sier moren min. Man kan aldri vite med dyr. Fingeren min blør fortsatt. Vi kjører til legevakten.

Jeg kunne ha lagt ut i det vide og det brede om hva som skjer videre. Jeg kunne fortalt om turen inn til sentrum, i full fart, og om min mors ønske om å få satt stivkrampesprøyte i meg. Jeg kunne nevnt flere sykdommer som kan overføres fra dyr til mennesker. Og jeg kunne utbrodert samtalene vi hadde med de ansatte på legevakten.

Alt dette dropper jeg. Så går jeg tilbake til bildet igjen. Det idylliske bildet av en seksåring som er venn med naturen en sommerdag på åttitallet.

Det er rart hvor små marginene ofte kan være mellom barnlig idyll og bitende realisme...
Tyve år senere er jeg i Afrika og skal klappe en løve. Men det er en annen historie..."

- En ytterst grusom fortelling -

Mvh.

Mats

Med nese for de små detaljer

2005-06-02T17:43:00.000+02:00

En-eller-annen skal visstnok ha sagt at

"Hadde nesen til Kleopatra vært kortere, så hadde verdenshistorien sett annerledes ut".

Og en-eller-annen hadde nok rett...som vanlig. For så utrolig dette enn høres ut, så ytrer fyren en viss kosmisk sannhet her: Det skal ikke mye til for å forandre historien, en situasjon, eller hva du enn måtte kalle det. Ta en fjern slektning av Kleo, f.eks.: Pinokkio viste en gang for noen tiår tilbake siden at Disney enda kunne lage gode filmer på siden av Snøhvit! Tenk at en tredukke, ment for et dukketeater, kunne skape en helaftens klassiker, til tross for det faktum at dukker i teorien er like hjernedøde som en svamp! Vel, sånn kan det gå.

La oss se på et annet eksempel: Når man er barn får man et visst inntrykk av enhver bidige faktor du enn måtte komme over, og dette inntrykket varer som regel livet ut. Ta isen som et eksempel - når man eter en viss type is legger man gjerne merke til hvem som står bak produksjonen når man ser på emballasjen. Som regel er det Hennig Olsen. Du ser logoen, får et inntrykk av hvordan den er, og til slutt lagrer du den i minnet. Du tenker ikke videre på det. Men det kom en dag flere år seinere da du satt bak kaféen på IUF på Leirvik bedehus, og du så en Hennig Olsen isdisk da du plutselig tenker til deg selv i forskrekkelse "Hei, det mangler fordundre meg en "N" bak G´en i Hennig!" - Krisa er komplett! Intrykket ditt av Hennig Olsens logo har tatt en U - sving! Bare pga. en manglende "N" som du ikke hadde vett nok til å legge merke til da du var en 4 - årig attpåklatt av en bror/søster.

Et korn med ris kan titte vekten. Moralen i teksten er som følger: Selv de minste ting kan forandre verden. Da alt fra neser til is...

Ærbødigst,

Mats

Kommersiell tyngde

2005-05-29T12:49:00.000+02:00

Her om dagen kom jeg over følgende interessant nyhet fra Tyskland:

"Pippi for sterk for tysk scene"

"Pippi Langstrømpe ble for sterk for scenen i tyske Fürstenwalde denne helgen. Da ikke mindre enn 913 pippier hadde samlet seg ved byens domkirke, ga scenegulvet etter under vekten av jentene."

- Man kan si seg enig i at hele Pippi - sulamitten har blitt altfor kommerst.

Mvh.
Mats

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=278983

...

2005-05-23T18:39:00.000+02:00

I skrivende stund sitter jeg godt tilbakelendt i den heller tvilsomme stolen min. Faktisk rimelig godt tilbakelendt! Nesten som å sitte på skolen de to første timene en mandags morra med matte. Da i "full sving" med repetisjon og gjennomgang av tidligere prøver som ikke gikk helt smertefritt. - Hjernen går på sparebluss, øyelokka er i ferd med å glemme det som heter for muskler, som da fører til en nedadsigende opplevelse, så å si. Fingrene beveger seg i slow motion. Så har vi jo også disse sære vuggebevegelsene på huet mitt, så klart, med dette spesielle glimtet i øynene.

Da spør jeg dere: Hva er jeg nå? Gratulasjoner til den første som svarer.

Mvh.

Mats

Mats & Honda

2005-05-22T16:18:00.000+02:00

Akk, nok en begivenhetsrik fredag - og lørdag kveld. Som de fleste andre disse kveldene 20. & 21. mai var jeg vitne til Idol finalen og Eurovision Song Contest finalen. Begge berikende på hvert sitt punkt: Jorun vant - hurra, forøvrig - og vårt kjære Fedreland med stor "F" kom da faktisk ikke på siste plass i melodi grand prix, skjønt ei heller ikke på 1. plass til tross for visse spådommer fra Programbladet om tallmagi og diverse annet. Men en 7.plass eller noe i den dur til tross - vi tapte ikke! Dette fortjener en kopp feiende kopp kaffe og en pipe/sigar/sigarett, for den som måtte ha det.

I det siste har jeg vært vitne til at flere bloggere blir født, slik som frøken Lunde passende la til. Og sannelig skriver´em ikke så tasteknappene går så trykksverten skriker! Slikt går da ikke upåvirket hen, og etterlater et visst kompleks hos meg:

Hva skal da JEG skrive om?

Det slår meg nettopp nå: Jeg skal ha kjøretime med fatter´n. Den noe så evinnelige kjøretimen. Ikke at min noble slektsgrein er noe ille, nei, han er topp - men bilen - en Honda Accord Aerodeck anno nittenseks&åtti. Den er en kvinne: Den skal strykes med hårene, og ved den minste feilmanøver så går det rett til dunders! Man skal vite dét at kjerra er urimelig brå på både kløtsj, gass og det aller meste, slik det høver seg en bil som snart passerer 20 lange grå. Minner en del om en viss Suzuki FZ som står nede i kjelleren. Forøvrig en særdeles vakker liten snerten berte ved navn Brody Dalle!

Sist kjøretime, og den eneste så langt, var en grå søndag på parkeringsplassen på Cash & Carry uttpå høsten en gang. Det gikk faktisk ganske greit, tross alle odds! Så, i dag, skal jeg til pers igjen. Inn i liggestilling i setet, nøyaktig beregne vinkel på føttene, synkronisering, giring, styring - dette kan tegne seg til å bli en interessant affære. Men så lenge jeg kjører frequently skulle det etter alle beregninger gå henholdsvis greit. Man skal bare håpe og be, sier nå jeg. Og da tenker jeg, etter denne praktbragden på kjørefeltet, at jeg fortjener en kaffe og muligens en sigarett hos Andre den tid i kveld! Det er like sikkert som at det går mot høst.

Ærbødigst,

Mats

ps: ingen grunn til å være snau på kommentarer på blogen lenger - nå har jeg fiksa det slik at ikke bare bloggere kan kommentere!

Blues til glede...

2005-05-03T22:30:00.000+02:00

Jeg har fått inntrykket av at blues er den mer eller mindre triste sorten musikk du finner i CD - hylla. Ut i fra blues har du uttrykk som "blue - monday" , "I´m blue today" og liknende. Du skjønner nok hva disse uttrykkene henviser til. Men jeg har en stygg mistanke om at jeg tok en kakesmule feil på dette punktet; om at blues er noe deprissivt.

Det hendte her en dag at fatter´n hadde fått en plate av broder´n. Denne plata var da altså Eric Clapton med albumet Reptile. Jeg fatta fort at dette var likandes musikk, litt fengende - men det var alt.

Fatter´n fikk etter hvert en Clapton Chronicles - best of plate og en EC Unplugged DVD.

Nå de siste dagene har jeg børsta litt støv av denne typen med den karakteristiske vokalen for å ha noe annet å høre på enn det jeg vanligvis gjør på turene til - og - fra Fitjar (som forøvrig til tider er en drepandes affære! - ha meg unnskyldt, dere jeg kjenner fra Fitjar;). Dette var en mandag, og jeg hadde vært hos legen og kom da følgelig senere enn vanlig på skolen. Etter ankomst Fitjar VGS. satt jeg meg ute, nøyt den friske lufta (kan diskuteres) og satte på Reptile. Og jammen var det ikke noe nytt! Jeg blei faktisk munter og avslappa av blues på en måte jeg ikke hadde opplevd i andre former musikk før!

Så! Etter denne lille erfaringen har jeg bare lovord å komme med til Eric Clapton, og håper at de evt. lesende tar meg på kornet og sjekker ut hva fyren har å by på! Claptons musikk er først og fremst ikke for å høre på mens du er i farta, men til å nyyyte og slappe av med. Legg deg ned en fredagskveld du er utslitt, i sofaen - gjerne med en katt på fanget - tenn fyr i peisen, og sett på EC med f.eks. Reptile - fantastisk!

Det er noe eget ved fyren. F.eks.: På konsertopptak ser jeg at han har valgt et band ikke kun ut i fra ferdigheter, men ut i fra at de elsker musikken og det de spiller! Når de spiller, er de én. Hver og en i bandet spiller for å utgjøre én enhet. De er et team. Praktisk talt søsken. Dette varmer meg å se. Forskjellige kulturer smeltet sammen gjennom noe de har felles og noe de har glede av å gjøre. Og det ser du når du ser dem i aksjon: De små smilene de smiler for seg selv, bevegelsene i takt med musikken, de små detaljene...de er fri, og de vet det!

Jeg trur mye av det magiske i musikken til Eric Clapton skyldes kjærligheten og dedikasjonen til det han elsker og elsker å gjøre - nemlig musikk.

Så hør en av platene hans en gang! Ta deg tid til å venne deg til det, for det er vakkert.

Mvh.

Mats

Høyt henger de...

2005-02-27T22:43:00.000+01:00

Personlig veit jeg ikke hva jeg skal si egentlig. KLokka er 22:43 den 27.feb. (søndag), etter klokka på den 5/6 år gamle CompaKu´en min, som helst burde ligget under ett mål jord med en gravstein over med inskripsjonen "R.I.H." på. Men tittelen fant jeg på først, og tenkte jeg kunne finne på noe ut i fra det, og hvorfor ikke? En slik tittel finner jeg morsom i bunn og grunn, hehe.

Hva tenker du når du hører det berømte uttrykket "Høyt henger de..."? Tenker du på en og annen finansfyrste som daler etter et børskrakk lik et gammelt modellfly av museumsårgang med påfylt dram som bensin samt inkluderte 4 hull i understellet + et par hagleskudd i baken? Slik tenker jeg ihvertfall. Enten det eller et eple som faller ned fra greina si. Men det er et annet uttrykk. Men aller helst tenker jeg kanskje på en ressonnerende tekst jeg skreiv for ikke så lenge sia med samme tittel som denne teksten. Der gikk jeg attakk på dette selvbildeopplegget; reklame o.l. med disse "perfekte" menneskene. Ikke skal jeg summere det opp, og takk gode skjebne for dét!

Jeg leste en Garfield - søndagsstripe en gang, og er en av de beste jeg har lest. Garfield står ved et tré og hører små "pipp", og klatrer opp, som den brave klatrer han har vist seg å være. Huggtennene viser seg idét han ser to små fugleunger av en særdeles stygg sort, oppi et reir, som vræler etter mat fra sin hulde moder! Men i neste rute famler Garfield på greina reiret ligger på, og han ender opp med å bli hengende i en vant stilling. Men samtidig stikker mora til ungene huet ut av et høl i tréet med et sadistisk, men komisk smil over fjeset, og trår til med å kile Gaffer´n på pondusen! Han holder litt, men så raser han ned i vill fart fra greina samtidig som han ler så lungene får bronkitt! Det hele kulminerer i at Jon sitter bak avisa og spør om, en heller krøstet Garfield, har hatt det morsomt ute. Da kommer den treffende kommentaren "Holdt på å dø av latter."

Hva kan vi trekke ut av dette? Vel, sett at Garfield er Bush, som vi alle "elsker". Han klatrer opp, ser sitt mål...som forøvrig kan være Irak, Pentagon, Sverige - velg sjøl...og labber bortover. Snubler. Oppdager noe som han TRODDE var en alliert, MEN som viste seg å motarbeid ´n hele tida (klisjé, klisjé). Og Bush detter. Som en effekt av ren og skjær sadisme. Om vi absolutt må trekke inn Jon i det hele, kan han gå for å være Bill Clinton, Colin Powell eller Tony Blair.

Nå er det nå slik at vi har medynk med Garfield som datt, men om Bush kommer inn, blir vel saken en annen. Nåja, jeg vil ikke at han skal miste alt han eier og har, men at han lærer den leksa han burde lære:

Ikke klatre i høye trær som barn!

Mvh.
Mats

Ps: http://www.garfield.com/comics/comics_archives_strip.html?1990-ga900311

Telefonsvareren

2005-01-20T21:48:00.000+01:00

"Ja, dette er Mats´ automatiske. Jeg regner med at du ikke er så veldig interessert i å få vite hva som har skjedd med telefonen min, men under slagordet 'Nokia - disconnecting people' er den nå hogd opp i så mange små biter som mulig med en veldig stor øks. Delene er gitt til en stor og sulten snøfreser som ikke har fått snø på mange år. Delene er syltet på glass, lagt i aspikk med rustne spikere, og serveres på en seng av friske sikringer til den første Nokia-selgeren som stikker innom. Ellers er det bare å skrive et brev. Jeg antar at dere ikke har glemt å skrive bokstaver ennå. Les gjerne inn en beskjed. Jeg kommer nok aldri til å høre på den allikevel. Takk for alt. Tre av!"

Jeg kan da med glede konstatere at jeg da har anskaffet meg en Siemens for henholdsvis ett og et halvt år tilbake siden. Takk til Sunde.

Mvh.
Mats

Vi vil hjem til våre fedre, jo rockere, jo bedre - OLÉ!

2004-11-22T18:39:00.000+01:00

OK, liten oppsummering fra sist: Skolen går så det svinger salsa etter, jeg skriver enda bokmål (et midlertidig prosjekt), jeg har en bamse i lomma mi - David Alexander, døpt av Jackie og gjengen, en solgt tegning til 100 kr, en stygg, men morsom transvestitt-episode, og mye mengder av "babe", "groovy" og flørting samt frieri. Akk ja, livet er herlig! Om dere vil veta no mer om disse heller...ja...punkt kan vi kalle dem, ta kontakt på evt. mail!

Så dagene har bestått i mye saklig, men en aldri så liten hending jeg vil trekke fram fra i dag, 22/11-04, som forøvrig har vært en vakker dag både værmessig og sosialmessig, vil jeg legge særskildt vekt på: Et mulig gjennombrudd i rockens historie! ps. ta eventuelle krydderpunkt med en klype salt!

Jeg er en liten rockefantast av muligens kosmiske,dog sjenerte grader, selv om det kaaaanskje ikke virker sånn. Og opp gjennom de siste 2 åra har jeg møtt på grusomme eksempler på ytterliggående fæl musikksmak (no offence),men mirakler skjer på de forunderligste måter! Og i dagen i dag begynte det.

Vi i klassen satt og snakka på den måten bare VI kan, i kult- og kunsturhistorietimen, da jeg lånte vekk den syke, syyyyyyke discman´en min til jenta som satt bak meg. Hu ville høre musikken som jeg tilbød, og likte Velvet Revolver, og kanskje det andre, bortsett fra Snow Patrol (???). Denne kongejenta ville ha meg til å skrive opp en drøss med band og musikk jeg skulle anbefale hu å laste ned. Det var greit. Hu liker jo litt rock fra før. Så den beskjedne, men særdeles vakre lista blei etter hvert skreve ned. Men så! Ei anna jente i mitt lille harem kom bort og ville ha den samme gromlista, og da satt überjubelen i høytaket hos meg: Rocken har kanskje en sjanse her allikevel?! Så akkurat nå sitter kanskje chicks og lytter til de råe riffa til Velvet, det fantastiske melodiøse fra Oasis, the magnificent The Hellacopters, osv.! Tenk det, sugababes! Pluss dette, så har jeg en annen mektig "alliert" med meg på teamet: Arne, som er mer rockefantastico enn meg. Så har vi da Ragnhild i formgjeving A-klassen. Kyss og klem til dem.

For meg er rocken en slags konge over all musikk: Den kommer stort sett inn i all musikk jeg har og hører på, og da er det like naturlig for meg at jeg har en aldri så liten familie i rocken som smør tilhører på loff. Denne episoden på skolen er på en måte "return to my roots" look alike - thing, og vi får håpe det beste!

Her passer det en fin avslutning, skavvisseeeee...JO!
- Et lite steg for menneskeheten, et stort steg for rocken!

"Koz og klemzz" fra meg!

En typisk søndag i god gammel årgang og dens ringvirkninger!

2004-10-24T18:07:00.000+02:00

Ja, så var jeg tilbake! Tilbake med en modifisert skrivesperre og med rom for variasjoner i realaktiva kontra likvide aktiva (disse fremtredende ord er forresten en ekte formulering)!

Så med skrivesperre, en finfin søndag, øving til en kunst-og kulturhistorie-prøve og en filmkveld i baktankene for i dag, tar jeg meg tid til et bittebittelite innslag, pga. at jeg følte at jeg måtte. Dette er ikke mye, men kort og godt spør du meg. Weehuu! Ja...saklig...med et salig smil om munnen, hehe.

Men uansett! Som jeg lovte i sist innslag, så skulle jeg være mer "nøytral" i dette, og jeg må si at jeg er rimelig stolt av meg selv som faktisk klarte å holde meg vekk fra å ramponere blogsida mi med alskens ulumskheter og "lemskheter" på denne fine, gode, drepandes søndagen i god gammel årgang!

Jeg ønsker god bedring til dem som er syke av forkjølelse og div. andre basilisker som er ute og kappgår, og lykke til med uka som kommer og går!

Mvh.
"Fluffy"

I saklighetens navn...

2004-09-30T21:11:00.000+02:00

jess,no har det seg sånn at eg ikkje har skreve her sidan eg begynte på Fitjar vgs.,som forresten er ein kongeskule, og dette vesle avbrekket beklagar eg ovanfor dei som evt. les dette i det heile. Men shit happens,right? jaja..

Sidan igår har eg hatt ein viss trang til å skrive noko veldig saklig utan at det har noko betydning. Betydninga veit eg ikkje sjølv kva er, men mor dykk med fremmedorda:

Den differensielle betydninga for dagens universum er lik ein kontroversiell sakligheit med uttrykk for standard og kvantitet,med trykk på valget mellom alt og ingenting. Globaliseringas verdaspronoma á verba sit som eit skudd utan utskudd på velgjørarens mersomheit. Den aktuelle karikaturen av dagens stressangasjerte samfunn er ved brinken av eit kollaps ved trangforheitas inintellektuelle troningsverdi av differansen av summen til diminentum. Alt snakk om tilhøyrigheita av intellektueltheita av poengsummen til den relaterte drivkraften varierar frå den eine munnen til den andre; i kaos grunnar ein seg med dernest ventande diversum. Den er avhenta ved eit fall av umoglegheitas dinerum verba. Drakrafta av den relaterte differansen mellom elektron og atom kan sprenges til den grad av ein radmager versjon av e=mc2,og av den grunn,eit diversum av doble kratorium.

Dett var dett. her ser dykk fruktane av politikaranes språkbruk,ein slags intellektuell banning, kanskje? Mulig. Eg stillar meg utanfor alt som har med spørsmål relatert til dette stykket. Svaret, for dykk som lurar på meininga ved dette innlegget, er at eg berre er saklig. Skriv på ein måte eg sjølv ikkje forstår..jess.. der har du da!

Neste innlegg kjem så snart som mogleg,og då skal det vere litt meir forståeleg. det gir eg mitt ord, ein dolly pizza og 50 øre på!

Mvh.
Mats

"Summer moved on" med copyright av Morten Harket

2004-08-02T15:07:00.000+02:00

"Summer moved on..." Sangen til A-HA er jo ein slagar på sitt vis, sjølv om eg ikkje høyrer på dei. Er det nokon andre her som kan forstå korleis Morten Harket kan syngje nokre så sinnsvakt høge tonar? Ein ny Pavarotti kanskje? Neppe. Men lyst og høgt kan han syngje, ohyeah! Men tru om ikkje hr. Harket himself ikkje har tatt inspirasjon frå ein sumar som vi her på Stord og elles rundt i Noreg har hatt til nu, samt eit illegåande forhold til ei chick som han motvillig elskar av heile sitt hjarte? For det er sommaren som no skal for elden, og utfallet kan dykk anten lese heilt til slutt, eller berre lese gjennom artikkelen med ein god fornøyelse og ein kopp med "Rett i koppen"!

Joda, vi har vérbabes og vérmachos som står på NRK, TV2, TVNorge, etc. som melde om ein sommar utan like for eit par månadar sidan. Noregs folk og fé gleia seg til sumaren, og gjorde innkjøp av sololje og anna div. melkeprodukt. Og med solbrillar og ammo til 1000, satt dei med oppslåbare Ikea (TM) feltstolar i hagen saman med plaskebasseng frå Brio i Trio og brunsniglar som partnarar. Og eg må berre humre av ein mogleg sadisme ovarfor desse stakkars folka, og mogleg dykk som les dette, dykk som også gleda dykk til ein kjempesommar (no offence), for han kom liksom ikkje! Då satt folk i regnet, med sololje i handa og lurte på "Hva nu?" Men misforstå meg rett, eg har ein smule medfølelse for dei også! For å vere ærleg, eg er ikkje så forferdelig begeistra over sommar og sol til tider, då eg finn det for varmt og lyst, spesielt i fjor! Det har kokt ned til at eg aldri, aldri, reiser til Trøndelag om sommaren igjen. Jovisst, sommaren har mange fordelar med seg, og er så obligatorisk som SMS er obligatorisk, så og seie. Kva skulle vi gjort med plantar og div. anna som brødfør oss her og andre stader i verda? Eg er takknemleg for han på den måten, og med bademoglegheit, seglemoglegheit, osv.,osv. Men det er for varmt og for lyst (om natta) til tider!

Vérfolka såg ut som dei klødde seg i hovudet, og med ein viss tendens til desperasjon prøvde å gi ein lovnad om eit fint vér i juli, medan andre såg meir pessimistisk på det. Nope, sommaren kom ikkje då heller. 0-1 til pessimistane. Eg var vekke ei veke i juli, medan det visstnok regna på verdas midtpunkt, Stord.

Men no er vi altså andre dagen ut i august, og jammen kom det litt finvér óg, for dei enda ferierande. Ska sei, det tok seg opp! Tippar mange har fått bønesvar ´på detta viset.´

Det er ein klisjé her, og den spår eg kjem til å skje: Eg kjem til å få eit meir positivt syn på sommaren utover hausten, seie at "Ja, sommaren er verkeleg ein fin ting. Og eg veik vekk frå den." med ein angrande mine. Så kjem våren, samt varmen og lyset, eg får det gamle synet på sommaren att frå loftet, og sånn går det utover. I ekte J. Jonah Jameson stil. Men sånn er det vel bare. Kan eg klage?

Sommar er kinotid, badetid, segletid, soletid (for den som vil), svettetid, natterangletid. Men trass dette; eg favoriserer vinteren og hausten aller best! Av ein eller anna mystisk grunn så likar eg mørkret betre, alt i alt, enn eit flomkastarlys. Og med mørkret meinar eg mørke om kvelden, kortare dagar, kalde dagar, kalde netter. The son of the dark, literally, in a particular, funny, strange, weird way; all in one. Eg kan ikkje leve utan sommar, det veit eg, men allikevel...det er vel lov å ha eit anna syn enn det gjennomsnittlege?

No ser eg fram til ein ny type haust: Det er ein ny skule, attpåtil langt uti Fitjar, som eg har vore max 4/5 gongar, og det på ei vidaregåande linje som passar meg veldig bra! Ny haust og vinter. Ahh, eg skal nyyyte det med ei panteflaske isté á la Nestea. Kinoar på vinteren er best, ingen protest! Men bading derimot...jaja...

Sommaren blei som Harket songen, og vi burde kanskje børste støv av den nogenlunde 4 år gamle sangen (correct me if I´m wrong). "Summer moved on". Det utnevnar eg som det offisielle ordtaket for sommaren 2004, og takk for det.

Mvh.
Mats

The very warm,first welcome

2004-07-27T20:41:00.000+02:00

Joda,eg heiv meg på bølgen eg og; den berykta BlogSpot.com bølga. Og kvifor ikkje? Finst det ein betre måte å formidle eins tanka på enn på blog´en (bortsett frå messenger)? Eg tviler. På sida mi kjem eg nok til å poste både saklige og usaklige ting (dåke får finna ut ka som ligg i det sjølve!); alt frå ros,ris,info, til den mest beinharde kritikk. Så dåke får vere forsiktige på kva dåke gjer med meg...hehe...

Mitt aller første tema blir nok noko som er i ein indirekte samanheng med navnet på sida mi; "Knowledge speaks, but wisdom listens." Desse orda kjem frå rockelegeda som uoffisielt blei kåra til verdas beste gitarist! Nemleg Jimi Hendrix, den venstrehendte gitarist! Han opererte (sku eg tru) på 70-talet og her kjem temaet mitt inn:

70-talet, tiåret over alle tiår! Tiåret då store rockelegendar kom på banen, som den allereie nevnte Hendrix, The Clash, The Rolling Stones, etc. Tiåret då neonlys, Woodstock og hippiar med "flower power" i bagasjen først dukka opp av eit uvisst hav. Tiåret som eg personleg favoriserer best, sjølv om eg ikkje på langt nær har levd i det! Dåke spør meg kanskje kvifor? Jo, om dykk heng med, so skal eg seie det: Det er sjølve stemninga ved han, enkeltheita, fargane, friheita, rocken som for alvor skaut fart, moten (langt hår, buksar, gensrar, imagine yourself), osv. Som sagt, Stemninga, med stor S. Eg kan sjå det på bilete frå den tida. Eg kan riktignok ikkje forklare det (som så med mykje anna), men det er der, kling seg på hjernen når du først tenkjer på det, som Parkinson! Såklart, nokre vil kanskje sette seg mot dette synet, men eg har mine tvil på at gjennomsnittslesaren her på sida er på 50++. Ta fram foreldras gamle fotoalbum, så kan du sjå og dømme sjølve. Er du ein `the seventies´ "tilhengjar" sjølve, let me know!

Noda, alt var riktignok ikkje gull og grønne, rosa, blå skogar. Vi har ein hake ved f.eks. hippianes livsstil, som eg trur har påvirka mange til dags dato: Alkohol, narkotika og tobakk, som skulen, uten ved å trekkje inn 70-talet, navnga det treffande; ANT. Alkohol blei ein full av, dermed handlingar utanom det vanlege, narkotika, som f.eks. marihuana, blei ein avhengig og "høg" av, noko som eg er sikker på reduserte anntal hjerneceller til eit absolutt null (og fekk ein kanskje til å krympe?), og tobakk var lystmordaren som ein også blei avhengig av etter ei veke eller to med kjederøyking under livsstilspresset. Ein kan vel kalle det verdas mest massive gruppepress! Men så er no ikkje eg ein tilhengjar av det, og ser på det som ein av dei mest negative sidane ved 70-talet. Men resten (utan innblanding av ANT, dårleg politikk og div. anna snusk) er konge i seg sjølve synest eg.

Interessant nok, `the seventies` e komt tilbake, med blacklight og discolys som flaggskipa til ein "ny" bølge. Vi kan sjå det på frisyrar hos enkelte, moten (forleden såg eg ei veske med blomstermotiv på, f.eks.), televisjonsseriar - nokon har vel kanskje sett eller høyrd om "That Seventies´ Show"? Verkeleg ei perle i underhaldningsbransjens komiseriar - anbefalt!

Kva kan me sei? Kjem 70-talet tilbake for full spiker med hippiar, klassisk rock, Woodstock - edition two og marihønar i bagasjen? Eg tviler. Men ein skal vere glad for at tiåret over alle tiår har komt kvartvis tilbake, med ein viss glede og eim av nostalgi i følgjet! Og med det løftar eg på glaset og ynskjer dåke ein "very warm, first welcome" til Blogsida mi!

Mvh.
Mats